Jeg skal innrømme hvorfor jeg er biased mot innekatter. Jeg ble satt til å passe en katt engang fordi matmor var borte.
Dette var februar i Oslo, i nærheten av Lakkegata. Fikk vite at katten var "innekatt" og ikke skulle slippes ut, vant til å bo
med vindu i 6 etasje.

Jeg hadde aldri hørt om innekatt før. "Innekatt?" Det betyr vel at den er mesteparten inne.
For jeg kunne ikke tenke meg med min begrensede fantasi, at innekatt betydde av vi låste
dyrene inne i en liten leilighet hele livene deres, og kutter av balla på katta for å gjøre dem mer medgjørlige
og apatiske innendørs

Katta var jo faen ikke noe innekatt. Den var en utekatt som hadde blitt stengt inne hele livet sitt.
Den visste at jeg var en svak og myk person, og begynte å henge nær vinduene mine, krafse på de,
mjaue og sutre over at den ville ut.

Det "ansvarlige" her i dyreplager-innekattverden, var å drite i katta og la den være inne.
Men jeg er en myk mann, åpna vinduet og eksperimenterte litt. Katta stakk hodet ut et par ganger,
sniffet fornøyd i luften og kjente på friheten som finnes på Løkka.

"åja, den vil bare at vinduet skal være åpent sånn som det er hos matmor"

jeg tente meg en joint, satt foraen pc'en, snudde meg mot katta 4-5 ganger
den sitter fornøyd og kikker ut vinduet - tror jeg

og så vips 1t stein foran dataen senere - katta var borte

jeg henger opp plakater, varsler hele borettslaget, organiserer leitelag

finner ut på nettet at innekatter blir "redde" og ikke kan håndtere det å komme ut,
så ofte gjemmer de seg, helt tragisk

og at katter kan stikke av for alltid - skikkelig godt forhold man har da med innekatta?


etter denne episoden har jeg funnet ut at jeg mener:

1 dyrehold er problematisk
2 innekatter er problematisk
3 utekatter er greit og natturlig'skjønneru

edit:

katta kom til rette, men den hadde prestert å skade seg på is, asfalt osv
kosta flere tusen kroner hos vetrinæren