Siden jeg er idioten det er snakk om her, så kan jeg vel kanskje si noe jeg også.

Jeg har vært rusavhengig i ganske mange år nå siden jeg selvmedisinerer ADHD og en dissosiativ lidelse. Siden de færreste vet hva det vil si å ha en sånn lidelse, selv av de som har utdanning som psykolog, så forventer jeg ikke at noen her inne skal ha så stor forståelse for hva det vil si å leve med det. I praksis så vil det si at jeg har opplevd såpass stygge ting i så ung alder at min identitet og hukommelse er delt opp i mange deler for å klare å håndtere smerten som kommer fra det jeg har opplevd.

En annen følge av dette er at jeg har havnet i konflikter med en del farlige mennesker. Jeg har jo skrevet tidligere om drapsforsøk, men det er jo mer enn det uten at jeg skal gå inn på dette her.

Jeg har egentlig aldri hatt hallusinasjoner og psykoser før, men når folk begynte å gi meg motgang når jeg allerede lå nede for telling pga årevis med overgrep som kom til overflaten i voksen alder så innså jeg at folk kan faktisk behandle meg så ille at jeg i praksis kan bli torturert og drept uten at noen spesielt bryr seg om det. Dette var egentlig en tung sannhet å akseptere.

Gjennom dette livet har jeg hatt en eneste drøm, og det var å ha en OK dag sammen med en kjæreste jeg klarer å være sammen med. Dette høres sikkert ut som en enkel og patetisk drøm for deg, men for meg så kan noe så enkelt som en berøring, en lyd, en smak eller en lukt sende meg rett inn i tilstander som kan ta månedsvis om ikke årevis å komme seg tilbake fra. Det er altså litt komplisert, og jeg har av denne grunn stort sett levd livet mitt i stor grad alene. Men når denne prosessen med overgrepene startet, så ble jeg også forelsket, og for første gangen i mitt liv, i en alder av 36 år så kunne jeg føle nærhet fra en jente uten at det ble ett problem ut av det. Det er litt spesielt vettu, når du for første gangen kan føle varmen fra en klem uten å gå fullstendig av skaftet. Men så startet altså disse episodene opp...

Alt dette utspilte seg over en periode på noen år, og til slutt var jeg så sliten og destruktiv at jeg klarte å pådra meg en blodforgiftning som var ganske kraftig. Akkurat den kvelden så steg feberen så raskt at jeg ikke klarte å røre meg på timesvis, før jeg til slutt klarte å snuble innpå soverommet hvor det da svartnet for meg og jeg var borte i 2 døgn. 2 døgn, hvor jeg sikkert hadde hatt skyhøy feber fullstendig uten næring og væske tror jeg nok hadde sine konsekvenser. For når jeg våknet så begynte jeg å høre voldtekt, snakk og noen som hørtes ut som om de skulle drukne. Alt dette koblet jeg da opp sånn at det var min fantasi som ble torturert av kriminelle, på grunn av ting jeg har gjort her i livet.

Etter dette så ble den dama forbundet med voldtekt. Den første episoden varte i 14-dager eller 3 uker tror jeg, så det var ganske langvarig, men etterpå så ble det til at hvis jeg tok amfetamin mens jeg hadde noen form for tanke eller glede over henne, så ble det til voldtekt igjen. Lite morsomt egentlig, så jeg var stort sett nykter. Men etter at hun forsvant fra livet mitt, så begynte det å bli mulig å medisinere seg selv igjen (heldigvis).

I går skjedde det altså igjen, at jeg følte meg ensom og at jeg tenkte på hun der ene spesielle, og det ble jo ganske så umiddelbart til en frykt for voldtekt.

Så nå har du altså forklaringen. Jeg forventer ikke at du skal forstå hvor komplisert mennesker er sammensatt. Jeg gjorde det der for jeg klarte ikke å bedømme situasjonen selv, og siden jeg har blitt en relativt aktiv bruker her og har fått kontakt med flere også privat så valgte jeg å la dere få håndtere situasjonen. Du vet kanskje ikke hvor utrygg man blir når folk gjentatte ganger utsetter deg for sin egen vilje, og hadde det vært meg selv så ville jeg aldri sagt ett ord heller, men min største frykt er at noen skal oppleve noe av det samme som jeg selv har opplevd.

Og jeg roet meg faktisk med den tanken om at folket på freak ville ta ansvar om noe var galt, så jeg er skikkelig takknemlig for de som finnes på dette forumet. Det er jo vrøvl, selvfølgelig, men det der er første gangen jeg noen gang har spurt noen andre om hjelp til noe som helst. Når jeg opplevde overgrep så lå jeg fryst i en stilling mens alt pågikk, og etter drapsforsøket sa jeg heller ikke ett ord til noen, og heller ikke om dette som foregikk disse senere årene har jeg pratet med noen om, så det her tar jeg som et tegn om at jeg kanskje begynner å stole på mennesker igjen (som også er en stor ting for meg).

Jeg synes jeg er flink jeg som tok sjansen på å dumme meg fullstendig ut. Jeg synes også det at du som bruker tiden din på å irritere deg over en tråd som det tar deg 10 sekunder på å bedømme som uinteressant for deg kanskje burde vurdere meditasjon eller mindfullness eller noe sånt. Om du føler at andre er i veien for deg og din glede, så er det ofte sånn at problemet faktisk ligger hos deg selv. De aller fleste klarer å klikke tilbakeknappen uten å tenke spesielt mye over det de nettopp leste, og noen får seg kanskje også en god latter, men når du begynner å føle sinne og raseri mot mennesker som helt tydelig opplever frykt, da føler jeg at du kanskje har noe å lære du også.

Moderatorer eller administratorer må gjerne slette den der tråden for min del, for jeg er over kneika, og jeg skal prøve å unngå at det skjer igjen.