“Mental Things are alone Real; what is call’d
Corporeal, Nobody Knows of its Dwelling Place:
It is in Fallacy, & its Existence an Imposture.
Where is the Existence Out of Mind or Thought?
Where is it but in the Mind of a Fool” – William Blake

I middelalderen appellerte man til Gud og kirke, og i dag til vitenskapen, som på mange måter har overtatt kirkens rolle som dogmatisk autoritet. Selvfølgelig er ikke henvisning til vitenskapen i seg selv en dårlig ting, men det er karakteristisk at de som tillegger den størst autoritet ("vitenskapen har bevist", "vitenskapen vet" ditten og datten), ofte er de som har satt seg minst inn i dens modus operandi, styrker og begrensninger.

Det er ikke bare ”vanlige folk” som tillegger det naturvitenskapelige presteskap status som allskuende orakler, mange forskerne er også ofte ignorante når det kommer til en bredere forståelse av hva det egentlig er de foretar seg. Et kroneksempel på en slik styver er Dawkins, som tilsynelatende aldri har lest en halv side filosofi eller vitenskapskritikk, hvilket resulterer i en type dogmatikk nært beslektet med den skolastikerne i middelalderen praktiserte.

Samtidig fiser enn hel bunch med fysikere rundt i cyclotronene sine og deklamerer at de nå har kommet et hakk nærmere en løsning på verdensgåten i form av enda en ny oppdaget subatomar partikkel – hipp hurra – til tross for at kvantefysikkens grunnleggere for snart et århundre siden (bortsett fra den sta Einstein som aldri kunne akseptere dette) innså at fysikkens mikropartikler definitivt ikke har noen objektiv eksistens:

”There is no quantum world. There is only an abstract quantum physical description. It is wrong to think that the task of physics is to find out how nature is. Physics concerns what we can say about nature.” – Niels Bohr

I dagens plutokratier er det vel egentlig ikke så rart at mange forskere vegrer seg for en nærmere kontemplasjon av hva de driver med; en erkjennelse som den ovenfor kunne jo lett få f.eks. en fysiker til å stille spørsmål ved hensiktsmessigheten av å bygge enda en cyclotron til en trillion dollar, bare for å oppdage enda et par mikropartikler, og det ville jo ikke akkurat være spesielt taktisk mht. videre forskningsbevilgninger. Bedre å bare drite i hva de gamle geniene sa, overse filosofien og kjøre på. I alle tilfelle er majoriteten av forskere i dag alt for travelt opptatt med å utvikle en ny generasjon mobiltelefoner, prozac eller bombefly, til å ha tid til å beskjeftige seg med uvesentlige spørsmål. It’s a crazy world!

Det er nærliggende å tenke at suksessfulle teorier (f.eks. kvante-, relativitets- og evolusjonsteorien) har blitt suksessfulle fordi de i en eller annen grad avdekker evige sannheter, på en eller annen måte "speiler" eller "avbilder" et absolutt objektivt ytre univers, ”løfter på naturens slør” slik at vi kan få et ”glimt bak kulissene”, men dette er ikke tilfelle; det er en gammel erkjennelse at mennesket prinsipielt er ute av stand til å erfare eller komme til viten om hvordan verden egentlig er skrudd sammen, ganske enkelt fordi alt vi kan si noe om er tanker og sansninger, og begge disse ligger innenfor det vi vanligvis benevner det mentale. Påstander om en virkelig ytre materiell verden tilhører derfor den spekulative metafysikken, vitenskapen uttaler seg ikke om slike spørsmål:

“In our description of nature the purpose is not to disclose the real essence of phenomena but only to track down as far as possible relations between the multifold aspects of experience.” – Niels Bohr

En annen viktig ting å tenke på er at moderne naturvitenskap langt ifra er noe enhetlig monolittisk foretagende, men at mange teorier står i direkte motstrid til hverandre, selv innenfor de enkelte disipliner! Til eksempel er relativitetsteorien prinsipielt uforenlig med med kvantefysikken fordi den første forutsetter et kontinuerlig univers, og den andre et diskontinuerlig (betydningen af ordet ”kvant”). Allikevel er begge disse teoriene suksessfulle innenfor sine respektive områder.

Eksempel på et annet sammenstøt mellom teorier får man ved å sammenstille hjerneforskning og evolusjonsteori. På den ene siden forutsetter sistnevnte et romlig utstrakt kosmos med farver, former, ting, planeter og organismer millioner av år før den første menneskehjerne kom i spill. Dette er et problem, fordi neurologien utvetydig viser at det bildet eller sansefeltet vi kaller ”verden”, mao. rummet og tingene i det, skapes av det menneskelige cortex, eller hjernebarken, som er de mest sofistikerte områdene av menneskehjernen mange dyr ikke har utviklet. Sett fra denne vinkelen blir alt snakk om en utstrakt materiell verden før menneskehjerner kom på banen derfor nonsens. Dette tilsynelatende uløselige paradokset betyr ikke at evolusjonsteorien "tar feil", mens neurologien er absolutt ”sann”, vi må bare akseptere at teorier ikke omhandler noe ding an sich (Immanuel Kant), eller en "virkelig-virkelig" verden, alt er tankekonstruksjoner som setter oss i stand til å ”forstå” visse utvalgte fenomener, hvilket i bunn og grunn ikke betyr annet enn muligheten for prediksjon av fremtidige begivenheter under visse omstendigheter.

Fordi ingen teorier speiler en absolutt virkelig verden, står moderne naturvitenskap heller ikke i noe egentlig motsetningsforhold til religion (ikke noe mere enn relativitetsteorien står i motsetning til kvanteteorien), som beskjeftiger seg med helt andre sider ved eksistensen enn de den moderne vitenskapsmann undersøker med sin massive måleapparatur. Møter med guder, engler eller andre vesener forekommer fortsatt, men fordi vår sivilisasjons dogmatiske og ureflekterte forhold til vitenskap forhindrer utvikling av en verdensanskuelse tilstrekkelig bred til å inkorporere slike fenomener, skyves de ut i mørket, fornektes eller latterliggjøres, eller man ikler opplevelsene en kvasi-vitenskapelig sjargong: "parapsykologi", "ufologi" etc. Religionsdyrkelse og virkelige møter med overnaturlige vesener har ingenting å gjøre med folkekirkekristendom, "Marthas engler", spådamer på text-TV, serier med clairvoyante husmødre som hjelper politiet med etterforskningen eller annet slikt humbug, men er ofte overveldende, rystende opplevelser som snur den berørtes eksistens fullstendig på hodet. Man kan lese om enkelte slike opplevelser i LSD-litteraturen (f.eks. Huxley eller Grof), eller bøker skrevet av visjonære som f.eks. Teresa d'Avilas bekjennelser eller William Blake. I oldtidskulturene dreide nesten alt seg om opprettelse og opprettholdelse av kontakten med ulike guder; det var med dette formål templene, zigguratene, pyramidene og katedralene ble bygget, og de gamle helligskriftenes mytologiske universer (inklusive Bibelen) var en slags litterære maskiner som kunne transportere dedikerte lesere til over- og underverdenen, himmel og helvete. Disse menneskene var ikke dummere enn oss, de hadde et annet tankesett, en annen teknikk og vitenskap, og de levde i en annen virkelighet enn vår, men de var utstyrt med det samme potensial og kognitive evner som oss, de bare utnyttet dem bedre. Hjernen har ikke forandret seg på noen få tusen år.

Jeg anbefaler erkjennelseshungrige folk å stifte bekjentskap med forfatterskapet til den danske dikter-filosofen Erwin Neutzsky-Wulff, hvis bøker foruten å være fantastiske historier uten sidestykke i verdenslitteraturen, er moderne grimoirer skrevet for potensielle psykonauter og andre nysgjerrige.

paranoy:

Mht. Gud, Jahwe og polyteisme i det Gamle Testamentet: problemet er jo at denne boksamlingen i sin opprinnelige form inneholdt navnet på en hel drøss med guder, gudinner og demoner, helt til diverse oversettere og redaksjoner i middelalderen og helt opp til i dag, fikk den gode ide å oversette alle de ulike gudenavnene med "Herren" og således skape den monoteistiske illusjonen. Med andre ord: falskneri! Jødene var polyteister, eller rettere henoteister, dvs. de anerkjente naturligvis eksistensen av andre guder enn Jahwe (verden var full av guder og gudinner på denne tiden), men valgte å inngå sine pakter med nettopp denne guden. Kort fortalt er jo hele det Gamle Testamente historien om hvordan det jødiske folk med regelmessige mellomrom er utro mot Jahwe, og fristes til å menge seg med diverse Kanaaneiske guder og gudinner, hvilket utløser en "straff over folket", inntil Jahwe etter en tid atter tilgir og igjen tar sine utvalgte til barmen.