"Gud og jahve er vel samme? I dagens moderne samfunn er det vel knapt en religion som ikke er samd (enige) om en øverste universell kraft eller hva en skal beskrive denne allmektigheten. Vet ikke åssen det er med Hinduisme, og buddhisme har jo ikke noen gud. Tenkte du på den hedenske lære eller mytologi?"

Jahwe, jødenes blodtørstige krigergud i det gamle testamente (som ikke må forveksles med Kristus i det nye) er naturligvis en gud av mange og ikke "Gud", selv om en hær av folkekirkeprester og moderne kristne vil fortelle deg noe annet. Mht. polyteisme tenkte jeg ikke spesifikt på "hedensk lære" (hva nå enn det skulle være for slags lære), men simpelthen det faktum at nesten alle antikke og andre religioner som eksisterte før Kristendommen utryddet dem som et cancervirus, involverte en hel masse konkrete guder med ulike personligheter og egenskaper, og ikke det monoteistiske, svevende metafysiske luftkastellet som utgjør objektet for majoriteten av dagens troende.


"Religion og tro er ganske synonymt da. Er det paganisme du sikter til med resten av dette punktet?"

Religion og tro kan naturligvis være synonymt for deg og andre som måtte abonnere på en slik definisjon, men pointen min ovenfor var at det finnes andre former for religion; levende religion, som ikke involverer "tro" i betydningen blind og hjernetom aksept av noe man ellers ville oppfattet som absurditeter. Dagens store monoteistiske bokreligioner er humbug, i den forstand at de forlengst har erstattet opplevelse av det guddommelige som basis, med en en slags lunken antagelse av visse vilkårlige teser og metafysiske spekulasjoner.


"Bevis er ikke et spill men en troverdig kilde eller fakta. Tro og påstander er et spill, uten pålitelige kilder eller fakta."

Alle former for bevis er spill i den forstand at de involverer grunnsetninger og regler (i likhet med f.eks. sjakk og ludo). Disse reglene er ikke absolutter, men i en viss forstand og til en viss grad vilkårlig fastsatt av oss. Den Euklidiske geometri forutsetter som bekjent blant annet setningen om at den korteste vei mellom to punkter er en rett linje, en "sannhet" som holdt seg i flere tusen år. Det var først da Riemann introduserte sin geometri på 1800-tallet, man oppdaget at denne setningen var en vilkårlig "regel", og dermed at hele geometrien som hvilet på den ikke var absolutt sann.

Da Newton formulerte sin tyngdelov begynte alle å snakke om en "gravitasjonskraft" som forårsaker legemers tiltrekning. Denne "kraften" var naturligvis like virkelig - både for vitenskapsfolk og folk flest - som alt annet, helt til Einstein underminerte den med sin generelle relativitetsteori i begynnelsen av det tyvende århundre. Selv i dag er det mange som går rundt og fabler om "gravitasjonskraften" som om denne var et "faktum". I vitenskapen finnes ingen absolutte sannheter, kun visse tankemønstre og prosedyrer som har vist seg fruktbare og virkningsfulle.


"Jeg tipper du sikter til naturvitenskapen, og de har da ihvertfall en imponerende virkelighet eller sannhetsnivå - med tanke på hva de klarer å henvise til i dagens samfunn. Tror faktisk jeg har hørt om en sau kalt Dolly."

Moderne naturvitenskap eller noen annen vitenskap for den saks skyld beskjeftiger seg ikke med "sannhet" eller "virkelighet" overhodet. Om de fenomenene som opptar vitenskapen er sanne eller ikke, er et spørsmål som ligger utenfor dens domene, for å gjenta meg selv. Naturligvis har de fleste fysikere en inngrodd overbevisning om at feks. atomer og elektroner er virkelige, men dette er deres personlige filosofiske overbevisning, og vedrører ikke deres arbeid. At dagens naturvitenskap kan vise til en uhyre sofistikert og imponerende teknikk, betyr ikke at de teorier som ligger til grunn for denne, gjenspeiler noen absolutt "sann" virkelighet, men simpelthen at disse ideene har vist seg virksomme. Det eneste sannhetskriterium vi har er at noen ideer og innretninger er virkningsfulle; en ting eller en ide er virkelig hvis den fungerer godt, gjør den ikke det, kasseres den og rubriseres som uvirkelig.