En dag jeg gikk tur på fjellet og filosoferte, datt uttrykket "Gud er nåde" ned i hodet på meg, og jeg husket at jeg hadde hørt det uttrykket utallige ganger før, i kristne sammenhenger, men da uten å skjønne hva det betydde.

Den dagen fikk det plutselig betydning for meg. Men ikke på en kristen måte... Hvis man tenker seg om, så finnes jo "nåde" overalt. F.eks. når syke/skadede mennesker dør så er det jo nåde at de "slipper" unna - å leve i smerte. Alle dør jo når kroppen er for skadet eller slitt til å leve videre. Når vi får vondt utløser kroppen vår endorfiner som virker tildels smertestillende = nåde. Når vi blir født har vi i utgangspunktet som regel en mor, og hvis ikke, så kommer noen andre og tar seg av oss = nåde. Folk som lever i ytterste nød/slum finner likevel lyspunkt i hverdagen, og er sikkert i mange tilfeller mer fornøyd og "lykkelige" enn oss bortskjemte nordmenn = nåde. Mennesket er i bunn et "godt" vesen, som streber mot rettferdighet og en bedre verden = nådegave. Finnes mengder med slike eksempler som kan tolkes som nåde fra Gud!

Jeg vet ikke jeg, men jeg leser at noen av dere mener at kristne tror "sånn og sånn" om Gud. Min erfaring med kristne er at de sier at: "Gud er nåde". Og selv om jeg ikke er personlig kristen, så er jeg tilbøyelig til å mene det samme...

P.S: Samtidig så våkner jeg enkelte dager og tenker nærmest panisk: "Det finnes ikke nåde! Alle er alene! Det er de sterkestes rett! etc." Men så gir det seg, og roen senker seg, og så kommer "nåden" igjen.

Huff, dette er vanskelig å forklare, og jeg vet helt om det passer helt inn i denne tråden. Tenkte bare på å komme med et lite innspill, siden jeg ikke så at noen andre nevnte det med "nåden"...