Kristne sier ofte at vi stritter imot, fornekter Gud, slåss mot Gud eller whatever, men jeg må bare si at for meg hadde det vært helt greit å tro på guder e l hvis jeg en eneste gang hadde sett en grunn til å tro det liksom. Men det har jeg aldri gjort, helt fra jeg var liten drittunge har jeg aldri sett andre muligheter enn at religioner bare er resultat av individuell psykologi hos de troende, jeg har aldri sett noen grunn til å tro at en gud har lagd religionene. Det synes for meg å være like mange religioner, like mange guder som det er troende, alle lager guder som passer dem selv. Og når forskningen viser at de troende har for mye dopamin eller hva de heter i hjernen og de ikke-troende oftest ikke har for mye av det, blir religion/tro for meg et helt naturlig og forklarlig psykologisk/fysisk/kjemisk fenomen som ikke får meg til å revurdere mitt materialistiske, skeptiske og ateistiske verdensbilde i det hele tatt. Jeg har aldri følt at det er noen gud som kaller på meg, eller følt på meg at "mystiske krefter" er i sving med noe som helst, og jeg tror at hvis jeg hadde følt det så ville det vært et resultat av kjemi/fysikk, naturlige prosesser i hjernen. På rus kan jeg innbille meg mye rart hvis det er veldig psyko-aktive stoffer jeg er på, men tankene går over når jeg nyktrer til. Hadde jeg alltid vært på en slags "dopamin-tripp", så hadde det kanskje vært lettere å tro på for meg irrasjonelle ting som tanker utenfor kroppen, sjeler eller til og med liv "etter døden".. Men slik som jeg er til vanlig virker slike forestillinger 100 prosent usannsynlige, og ikke som sannsynlige ting jeg bare fornekter liksom.. Min tolkning av alt naturvitenskapen er kommet frem til gir meg ingen grunn til å tro at vi mennesker er annet en en tilfeldig dyreart som er kommet til gjennom tilfeldig evolusjon/fysikk/kjemi på et tilfeldig sted i universet. Omstendighetene, miljøet og tilfeldighetene på jorda har gitt oss intelligens, bevissthet og følelser, og å tro at et annet usynlig og umålbart vesen med samme slags intelligens,bevissthet,følelser og motivasjon skulle ha "lagd oss med en hensikt", når vi jo faktisk bare lever en kort stund som alle andre dyrearter her, blant hundrevis av milliarder av galakser i et tretten milliarder år gammelt univers, blir for meg bare totalt usannsynlige eventyr. Hvis dette vesenet skulle ha skapt universet med oss som hensikten med det, hvorfor lever vi bare i et kort øyeblikk på en ufattelig liten og ubetydelig flekk i universet? Hvorfor er det helt ubetydelig for resten av universet hvorvidt vi lever i det hele tatt eller ei i denne lille avkroken, hvis vi var hele hensikten liksom? Og hvorfor kommer universet til å leve videre i ufattelig lang tid etter at vi er utdødd, hvis vi er så viktige? Nei, for meg er bevissthet bare noe som tilfeldigvis er utviklet i hjernene våre og noen av slektningene våre, ren fysikk, og ikke noe mystisk som flyr rundt noe annet sted enn inni hjernene våre eller er "hensikten med" universet.
Hehe, Drøggs prøver seg som filosof og blir sikkert hudfletta som vanlig..