Jeg har selv vært redd for døden, men har funnet ro i at det vil (Sannsynligvis) skje om utrolig lenge. Jeg er 24, og har en oldemor på 96, og tenker at absolutt alt jeg har opplevd i livet så langt, fremdeles bare er 1/4 av det hun har opplevd, og under halvparten av det min far på 52 har opplevd.
Det setter ting litt i perspektiv. Samtidig har min oldemor sagt at hun har levd et fullverdig liv, og at siden døden er uunngåelig, er det bare å omfavne det når det skjer. Jeg prøver etter dette å få hver dag til å gi så mye uttelling som mulig, for selv om jeg skal dø en gang, skal jeg ikke la det være bortkastet. I bunn og grunn, ta det én dag om gangen. Du vet aldri når du skal dø, og dette er i grunn en god ting, siden du ikke har en "nedtelling" som er fastsatt. Dette er i alle fall mine two cents.