Sitat av
Knask
Det har jeg tenkt litt på selv - at man når livet opphører så sier man at vedkommende nå er død.
Som om det skulle vært en tilstand den avdøde nå skal befinne seg i.
I all evighet, som du sier.
Er det dette som er problemet?
At du i bunn og grunn har fått for deg at døden er en permanent tilstand - istedenfor å se på det som om at livet simpelthen bare opphører?
Og gi deg nå med selvmedisinering med valium!
Det blir som å pisse i buksa for å holde varmen - og det tror jeg du er fullstendig klar over selv også.
Anbefaler deg å se dette programmet også:
To menn i dødssonen
FUUUUULT klar over at den valium knaskinga er retarded
Skulle aldri bli "avhengig" og skulle holde det til en gang i uka når angsten var værst men men så sitter man her med kuken i handa
Så fort kan det gå, men det er en historie for en annen gang.
Altsa, jeg TROR jo at når vi dør så vil alt bli, vel ikke svart for det blir det ikke, men alt blir bare ingenting, som før man var født. Jeg vil begraves eller kremeres, tror jeg skal gå for kremeringen for vil ikke at jeg skal bli spist opp av larver og all det der.
Men kroppen min er ikke det som er bekymrende, det psykiske / mentale / spirituelle. Det at jeg skal slutte og eksistere i evig tid framover. Det at jeg aldri skal kunne tenke en tanke i evig tid framover.
Er vanskelig å beskrive hvordan det føles. Men er redd for:
1) Det ukjente med døden (for ingen vet jo hva som skjer)
2) At jeg (siden jeg TROR at alt blir ingenting) aldri vil kunne tenke en tanke igjen, eller smile eller leve eller le eller gjøre noe som helst igjen i evig tid framover
Nr 2 har jeg problemer med å forklare hvordan jeg føler det som. Men det er det at jeg i evig tid skal være "død".
Dere som har hatt depersonalisering vet (kanskje) hvordan det er når man føler noe på en annen måte enn folk som ikke har hatt det.
Klarer på en måte ikke forklare hvordan / hva jeg er redd for. Men egentlig tror jeg det er det ukjente.
Fordi tanker om universet, som størrelsen, hva som er utfor universet, hva som er utfor der igjen, og der igjen og der igjen osv for en plass må det jo slutte og "være noe utfor der igjen". Er det bare en vegg? Men hva er utfor veggen?
Hva var før universet ble til, må jo ha vært noe, kan ikke forklare hvordan jeg tenker det men det må ha vært noe.
Er sånne tanker som tvinger seg inn i hode mitt.
Vet jeg høres heeeelt crazy ut men er ikke det
Er bare sånne tanker jeg får inn i hode, men det med døden er den som virkelig skremmer meg for det er noe jeg MÅ oppleve....
Sitat av
Marlboro666
Jeg vil heller anbefale deg å oppsøke en psykolog. Snakk med fastlege og fortell litt om hva problemene dine går ut på og at du ønsker henvisning til psykolog. Er veldig stor forskjell på å lese om terapi og å være klient hos en psykolog. Som eksempel kan det nevnes at psykologer som en del av utdannelsen også går i terapi.
Ikke noe galt i å sette seg litt inn i hva behandlingen går ut på, men den type informasjon er på ingen måte en erstatning for å faktisk få hjelp.
Lykke til!
Vært hos psykolog før pga depersonalisering, men hjalp ikke noe spesielt desverre :/
Sist endret av jepppzy; 21. mai 2018 kl. 19:31.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.