Har tenkt en god del på det i det siste selv.
Spesielt hva som skjer fra hjernet stopper til siste hjernecelle dauer.
Fra mine øyne er "verden" alt, for verden er jeg ingenting.. Akkurat som om jeg ikke hadde blitt født, verden hadde ikke vært mye annerledes. Snodig at rullgardina en dag vil gå ned her, mens resten av verden legger meg nedi trepenalet og hiver meg i jorda.

Vet ikke om jeg skal kalle tankene mine for dødsangst ennå, aner ikke hvordan angst oppleves men det er forstyrrende å ha i bakhuet hver bidige dag.

På den positive siden så tvinger dette meg til å virkelig leve nå!
Ta godt vare på de rundt meg, strø om med kjærlighet til de jeg er glad i og det der..
Sette pris på at jeg får ta del i livet og i verden