Jeg ser på det slik at jeg alltid vil være avhengig til en viss grad, og at jeg hver dag jeg unngår å velge rus, vinner over denne avhengigheten.

Jeg har sprukket mange nok ganger som "nykter" til å vite at veien tilbake er så kort at jeg i grunn bare (så og si) begynner der jeg stoppet om jeg velger å ruse meg.

Selve avhengigheten og spesielt min tilbøyelighet til å bli avhengig av visse stoffer vil nok alltid være der.

Alt handler om å finne ut hva man prøver å oppnå med bruken av rusmidlet/rusmidlene med, og finne konstruktive heller enn destruktive måter å oppnå det på.

Ting som går igjen hos avhengige er ofte, blant annet:
Ensomhet.
Lav selvfølelse/selvverd.
Vonde minner/traumer. Både gamle og nye.
Flukt fra en direkte kjip livssituasjon.
Man vil ha det skikkelig fett.
Rus for å jobbe hardt og lengre enn ellers.
Bruk av rus for å mestre tunge perioder i livet (coping mechanism).
Listen er lengre, og veldig lang!

Rus er en enkel måte å deale med slike omstendigheter, men det er destruktivt, og man sitter tomhendt igjen etterpå. En illusjon om en free lunch.

Å finne konstruktive måter å deale med slike problemer på er vanskelig, tar lang tid, og kan være slitsomt, vondt og tungt i starten (terapi, trening, skaffe seg relasjoner) og ikke alle er utstyrt med så godt utviklede evner til å klare dette.
Da er rus et enkelt valg for noen.

There is no such thing as a free lunch