Først tenkte jeg som andre her; for et idiotisk spørsmål. Selvfølgelig er det ikke verdt det, all den jævla elendigheten - for hva?

Men så begynte jeg å tenke over det faktum at jeg aldri har fått meg selv til å fordømme alle mine "første" på veien fra nysgjerrig prøvende til full blown sprøytesmackis.

Tingen er den at uten heroin så hadde jeg aldri endt opp der hvor jeg er nå, og enda det stedet er et helt forjævlig sted å være så har det gitt meg mye som er helt unikt - og som i motsetning til tilstanden min er permanente.

Den naturlige antaktelsen er at jeg har utrettet ting til tross for, ikke takket være, heroinmissbruket mitt. Hvis det ikke hadde vært heroin i bildet så ville tilfeldighetene ført meg ned tilsvarende livsløp. Det tror jeg ikke er tilfellet. Jeg har alltid manglet noe, jeg har aldri funnet min rolle og jeg slet skikkelig med å bare følge første semester på ingeniørhøyskolen. Master var het uaktuelt - jeg skulle finne meg en chill og stabil gig som skulle forsørge fritidssysslene som skulle gi livet mitt mening. Problemet var bare at jeg ikke ante hva disse var. Jeg hadde BSU, kredittkort, bil, lappen - tilogmed en liten familie.

Men jeg hadde virkelig store demoner i meg, jeg var full i steroider, vrangforestillinger, sjalusi, usikkerhet, humørsvingninger og raseri. Når jeg virkelig endte opp på tulltur kunne jeg ende opp med å gjøre ting jeg virkelig ikke kan stå inne for. Det gjør jeg jo selvfølgelig enda, men utelukkende på bekostning av meg selv. Den gang kunne jeg være utagerende og farlig. Uten narkoman-handikappet var det ingen som kunne fortelle meg en dritt og selvinnsikten manglet helt på visse områder.

Vet dette høres dumt ut for alle andre enn meg, men jeg prøver på ingen måte å overbevise meg selv om at det å bli den junkien jeg er nå var en god plan jeg ville gjort igjen. Jeg filosoferer bare litt høyt her; jeg er oppriktig nysgjerrig på mitt eget standpunkt i denne saken. Jeg klarer rett og slett ikke å konkludere for eller imot hvorvidt jeg ville valgt heroin helt ut av hele livsløpet mitt om jeg kunne. Samtidig så er jo dette kun uavklart mtp min spesifikke situasjon og fortid.

Dette ble rot, jeg er bare rett innom og henter PC'er etc. Skjedde det feteste i går; en jævlig deilig dame som jeg hadde siklet etter for noen år siden, men den gang var gift og helt out of range, ville plutselig ha meg over. Viser seg at hun har dumpet typen og mer enn gjerne ville ha meg til å pakke en bag og komme over med gullpikken. Har vært med på dette før; damer som dumper typen og utnytter meg for å forsikre seg om at x'en ikkke bare kan presse seg på "in person", slik de ustabile hjerteknuste gjerne er troendes til å gjøre. Funker fett for min del. Så ja, nå skal jeg bare røske med meg pc'er, fyre meg en god justering og returnere til den trangeste fitten i manns minne. Seriøst, hun gjør et eller annet, seriemester i "kegel"-motions eller hva faen PC-muskeltrening heter.

Det korte svaret er nei, det har ikke vært verdt det. Samtidig så er jeg overbevist om at det vil bli det.

Slår meg akkurat at dette her ble omtalt i en artikkel om flyktningleiren på den greske øyen; Lesbos eller noe sånt. Psykolog(?) eller noe sånt der forklarte hvordan det å engang vurdere tanken på å reise tilbake igjen - og dermed de facto erklære hele prosjektet for nyttesløst - var nær sagt mental russisk rulett. Det kan jo være det er akkurat den mekanismen som korrumperer vurderingsevnen min; underbevisstheten min vet at jeg ikke ville taklet å se dette med objektive øyne