Kan godt være at jeg har skrevet litt rotete og uttrykt meg feil.
Men det er ikke slik at jeg frykter at hun skal slutte i jobben, men noe jeg kanskje regner litt med da, etter en slik hendelse det må vøre tungt å høre på andres problemer når man har vært gjennom noe så traumatisk og livsendrende. Men jeg har hørt i det siste at hun og familien takler dette relativt bra, og det har hjulpet meg en del å få vite det.

Jeg sitter på en måte på den andre siden av «bobla» som verdens største spørsmålstegn… jeg kan ikke ta folks sorg inn på meg på den måten, det er brutalt… jeg skulle egentlig i traumeterapi for en del år siden, men de sa at ikke alle har godt av traumeterapi, for noen kan rett og slett det beste være å legge lokk på det. Og det har jeg gjort og levd sånn tålig greit med de siste åra.
Men hvis jeg skal prøve å forstå meg selv og denne heftige reaksjonen så må det være en blanding av at jeg virkelig bryr meg om denne personen og ønsker henne bare ALT godt, så blir sønnen revet så brutalt bort, og at det ligger mye ubearbeidet grums under overflaten hos meg som kanskje kan komme opp i en slik situasjon?