Kom fra ei bygd med 1700 innbyggere, alle kjenner alle typ. Mistet gradvis kontroll på alkoholen, litt folkesnakk men ingen visste hvor ille det var. Ble til slutt tatt bak rattet med drøyt 3 i promille.
Skammen var så enorm at selv om jeg virkelig prøvde å leve der som normalt etterpå så følte jeg at alle snakket om meg bak ryggen min, selv om det kanskje var slik. Angsten og skammen slapp aldri skikkelig taket selv om det ble litt bedre etter hvert.
Til slutt orket jeg ikke mer og flyttet langt bort. Herlig å begynne med blanke ark, og her ble livet plutselig ålreit igjen.

Men fy faen jeg vil aldri ja den følelsen igjen, og jeg fikk virkelig sympati for dem som sliter med angst, for det er helt forferdelig.