Jeg har vokst opp med 3 bikkjer i mitt liv. Jeg vet det ikke er så voldsomt, og at det er ganske anekdotisk. Men de to elgbikkjene fadern hadde.

Så var den første veldig snill, men vill og stri. Hun bjeffet nesten støtt. Når en kjørte forbi et skilt, så bjeffet hun på det også. Den tålte ikke å se en fugl. Den drepte til og med ei skjære en gang.

Mens den andre var ekstremt rolig, og bjeffet sjeldent. Den kunne ligge i hundehuset og kose seg, samtidig med å se på skjæra som spiste av matskåla. Noe den første hadde eksplodert av.

Og jeg vil nesten påstå at hund 1 fikk mest mosjon. Vi var ganske mye på tur ute med denne bikkja i skog og mark.

Kan også nevne et eksempel på den første sin strihet. Dette var under elgjakta, og bikkja fikk los og drev rundt en elgokse å bjeffet. Det endte med at hun fikk et spark, så hun fløy en del meter av gårde. Noe den ikke skulle ha gjort. Bikkja ble så sint, at hun illskrek, fløy på elgen igjen, glefset tak i det som hang ned og hang der. Det som hang ned, var tissefanten til elgen, og hun hang der til elgen var død.
Jeg vil også si, at det var ingen som slo den bikkja, eller drev med annen vold. Men stamtavlen til denne bikkja var ganske begredelig. Og det var en "bygdeavler" som stod bak. Og hav var ikke kjent for å ha bra bikkjer han heller.

Ellers måtte fadern til slutt avlive denne bikkja, da den også begynte å bjeffe ganske vilt, når den luktet elg eller kom på spor av den. Så den skremte elg, istedet for å finne dem.

Red: Og Provo jeg er ikke direkte uenig med deg. Det du beskriver stemmer ofte. Men verden er ikke bare svart og hvitt, når det gjelder biologi og psykologi, men der stort sett litt eller mere gråtoner...