Så er det også mange mennesker som ikke trenger utviklingsmuligheter, eller kanskje ikke takler jobber som er så krevende at kun et fåtall kan utføre dem. Det er en grunn til at ikke alle er advokater eller kirurger. Noen er flinke med hendene, og kan leve av det. Andre er veldige gode på teori og kan skape seg en karriere der. Så er det noen av oss som ikke passer helt inn. Som aldri finner en jobb som en mestrer helt, som aldri helt får kick av å knive om opprykk eller bonuser. Men som andre så trenger også vi jobb og inntekt. Og kan jeg skaffe meg inntekt ved lav til null innsats og der det er små til null sjanse for at jeg fucker opp noe så tar jeg glatt en slik jobb. Lite ansvar, lav innsats og høy timelønn. Perfekt for meg. Og at det er få muligheter til å klatre, se det er en ren bonus. Da kan jeg gå på jobb og vite at dette er det du skal gjøre i uoverskuelig fremtid Null press, null jag, null krav eller følelsen av å måtte rykke opp og frem.

I en slik jobb kunne jeg virkelig blomstret. Fokusert på ting jeg liker og tjent penger på å lese bøker, slappe av med en lydbok eller male bilder. Kanskje skulle jeg funnet ro til å skrive lyrikk, skrevet låter eller sangtekster. Og jeg kunne gjort alt dette helt uten å føle press for å måtte prestere. For det vil jo ikke spille noen rolle om jeg får gitt ut en diktsamling, om jeg klarer å skape mange nok låter til et album eller om bildene jeg maler selger. For jeg tjener jo penger mens jeg driver med mitt, og alt jeg produserer blir en ren bonus. Uansett hva som skjer med låter, bilder eller dikt videre.

Og det ville for meg være mye mer verdt enn opprykk, bonus eller en litt bedre lønn i et konkurerende selskap.