View Single Post
Rød fluesopp, Amanita muscaria, er en sopp i fluesoppslekten i familien Amanitaceae. Den er den kanskje mest kjente og lettest gjenkjennelige soppen som finnes, og har en lang kulturhistorie i mange deler av verden. Den er lovlig å spise og oppbevare. Rød fluesopp er spesielt vanlig i Norge og nordlige strøk fordi den danner sopprot (mykorrhiza) med furu, gran og spesielt bjørk, som er våre vanligste treslag.

Når soppen kommer opp av jorden er den hvit og grynet og ser fra utsiden ut som en røyksopp. Men de kan fort skilles fra hverandre ved å skjære over soppen; mens røyksoppen er homogen og strukturløs på innsiden, har fluesoppen anlegg til stilk, hatt og skiver, samt et rødt lag under det hvite overflatelaget. Når den vokser, vil det hvite belegget spres til de hvite prikkene vi kjenner den med. Stilken blir 15-20 cm høy og har en hvit ring som ofte kan bli litt gul. Nederst har den en bred, eggformet knoll. Hatten blir mindre lukket jo eldre den blir, og ved full størrelse er den helt utstrakt, og måler vanligvis 6-15 cm. Kjøttet er hvitt, men er gulaktig rett under overhuden. Hatthuden er noe klebrig og kan flåes av. Skivene er brede, tettstilte og hvite.

Brun fluesopp (Amanita regalis) er så lik rød fluesopp at den kan betegnes som en farvevariant, også i russammenheng. Panterfluesopp (Amanita Pantherina) inneholder de samme psykoaktive stoffene, men i høyere konsentrasjon, visse kilder hevder tre til fire ganger så høyt. Det kan imidlertid også være viktig å være obs på at fluesoppslekten inneholder noen veldig giftige sopper, som hvit (Amanita virosa) og grønn fluesopp (Amanita phalloides). Disse inneholder ingen psykoaktive stoffer, men amatoksiner som ødelegger nyrer og lever.

http://www.biopix.dk/photos/amanita-muscaria-00071.jpg
Rød fluesopp, med skjørt og knoll



Historie:

Den røde fluesoppen er forbundet med myter og mystikk, og har en lang historie hos mange av verdens folkeslag. Blant de innfødte i Guatemala og det sydlige Mexico heter soppen kaqulja, som betyr tordenkilen, for den er forbundet med lyn og torden (eller kanskje snarere fordi den er forbundet med Visdom (jf. Kunnskapens Tre), som når Indra beruset av Soma slynger sin vajra mot tåkene). Tordenvær var dypt respektert og fryktet, og de viste stor ærbødighet for makten gudene viste i form av naturkreftene, eller rettere den aktualisasjon som lyn og torden er en illustrasjon av. Soppen, som vokste etter disse kraftige regnskyllene, ble derfor brukt som et sakrament for kommunion med gudene. Det advares mot å spise den, for det vil ha fatale konsekvenser (for menigmann), og helst skal en vismann være den som formidler soppens budskap. På språket til quiche-indianerne i Guatemala, brukes uttrykket itzel ocox, som betyr den diabolske soppen.

http://www.ambrosiasociety.org/images/p007_0_02_1.jpg
Rød fluesopp som Kunnskapens Tre, fresko fra 1291 AD, Plaincourault Abbey, Frankrike


Soppen heter fluesopp på flere språk, ikke bare norsk, som blant annet russisk muchomor, tysk fliegenpilz, engelsk fly agaric og fransk tue-mouche. Det er en vanlig tro at rød fluesopp ble brukt som middel for å drepe fluer, og blant annet Linné forteller i Flora Svecica og Skånska Resa at i hans barndom ble soppen brukt for å fjerne fluer og veggdyr. Det er han som har gitt soppen navnet Amanita muscaria, hvor musca betyr flue på latin. Det er imidlertid ingenting som tyder på at fluesoppen har noen fluedrepende egenskaper, og hvor myten er oppstått, er ukjent.

Mer sannsynlig er det at navnet ikke henspiller på fluer som vi kjenner det, og navnet kan ha vært et vidt begrep for flyende småkryp og ikke nødvendigvis husfluen, Musca domestica. Insekter har lenge vært knyttet til mytologiske forestillinger, som f.eks. den egyptiske skarabéen, gjødselbillen Scarabeus sacer, som var (det hellige dyret til) den skapende solgud, Khepri, den ruller solen foran seg. I det Nye Testamentet knyttes satan til Beelzebub, som kan spores gjennom gresk til hebraisk med betydningen «Fluenes Herre» (en av mange guder i GT). På engelsk kan bughouse brukes i betydningen galehus, og også i Norge har vi uttrykket «å sette fluer i hodet på folk». Lignende uttrykk finnes også i andre språk.


Spesielt lang historie har den røde fluesoppen i Sibir, spesielt i det som nå regnes som det føderale distriktet Dalnevostotsjnyj. Blant folkeslagene på Kamtsjatkahalvøyen, ble rød fluesopp brukt i store mengder av itelmenerne, korjakerne og tsjuktsjerene. De første beretningene om disse innfødtes bruk av denne rusgivende soppen, ble beskrevet av straffanger som ble sendt til Sibir tidlig på sekstenhundretallet. Disse var knappe, og ikke før hundre år senere ble mer detaljrike skildringer gitt av oppdagelsesreisende. Russeren Stepan Krasheninnikov tilbrakte ti år der på sin andre forskningsekspedisjon, og skrev de første vitenskapelige arbeider om naturhistorie og etnologi fra den delen av Russland. I kapittel fjorten av «Beskrivelse av landet Kamtsjakta» beskriver han bruk av tørket fluesopp, som enten ble bløtt opp i most av busken kiprej (Chamaenerium angustifolium, bedre kjent på norsk som geitrams), hvor så drukket, eller tørket sopp som ble rullet og svelget hel. De var svært påpasselige med at soppen skulle være tørket før konsum, for fersk var den svært giftig; noe som stemmer godt med ny kunnskap om soppens innhold: ved tørking omdannes nemlig den giftige ibotensyren til muscimol, et langt mindre giftig, men mer psykoaktivt stoff.

Disse folkeslagene, som ikke var fanatiske moralhygienikere som oss, fant ut at virkestoffene skiltes ut i urinen og derved kunnes drikkes om igjen. De berusede, entusiastiske (av en, i, og theos, gud) var under festlighetene påbudt å urinere i en egen beholder av blikk eller selskinn som de hadde nettopp til det formål, hvormed urinen så ble budt rundt til de andre. Slik kunne rusen deles av mange personer. Denne kunnskapen fikk de kanskje fra reinsdyr, som er svært glade i både sopp og urin.

Det er også mye snakk om berserkenes bruk av rød fluesopp som middel for villskap og styrke, og at de vant mangt et slag med dette rusmiddelet. Denne påstanden er hovedsaklig skapt og frembrakt av den svenske prest og professor Samuel Ödmann i 1784. Hans hypotese baserer seg på anekdoter og likhetstrekk mellom sopprusen og berserkenes oppførsel, og har intet vitenskapelig grunnlag. Det er da heller ikke nødvendigvis noen grunn til bruk av rusmiddel for identifikasjonen mellom dyr og menneske.

http://folk.uio.no/klaush/sibirnom.gif
Sibirske nomader



Rus:

Rød fluesopp har en ganske varierende og spesiell rus, og selv om jeg skulle ønske jeg kunne beskrive den med noe annet enn de sedvanlige tekniske flosklene, klarer jeg faktisk ikke å finne ord som beskriver opplevelsen, så de får duge: Rusen kan innbefatte både stimulering og avslappelse, og det beskrives både en følelse av mye energi og rastløshet, som kan gå over i trøtthet under den samme rusen. Rusen fører generelt til ufrivillige bevegelser og skjelving i ekstremitetene samt ataksi (forstyrrelser av muskelsamarbeidet i sammensatte bevegelser. Bevegelsene blir usikre, ristende eller voldsomme). Kvalme, diaré og generelt ubehag i mage er vanlig som følge av giften ibotensyre og den tungt fordøyelige soppmassen. Den har både kolinerge, som lavt blodtrykk, svetting og spyttdannelse, og antikolinerge virkninger som delirium, urinretensjon, takykardi og dilaterte pupiller, sistnevnte spesielt ved høye doser. Kramper og anfall kan også forekomme. Erowid beskriver lave doseringer som 1-5 , medium 5-10 og sterke som 10-30 gram. De sibirske folkeslagene beskrev kraftige hallusinasjoner og visjoner først ved doser opp mot ti sopper, men vanlig dosering var på rundt fire (merk at jeg oppgir dette av historisk interesse, og jeg vil heller stolt på erowids doseringer fremfor disse). Husk at rød fluesopp er en giftigere sopp enn f.eks. fleinsopp, og store doser er ikke ufarlig.

Hvis jeg allikevel skal prøve meg, så må jeg si at dette er stoffet som i størst grad har gjort metamorfosens nødvendighet klar for meg, hele eksistensen og kroppen er fylt med en ekstrem energi, som forløses, som jeg imidlertid aldri har lyktes med, uansett hvordan jeg har båret meg ad.

Det finnes mange forskjellige inntaksmetoder, og man kan blant annet lage te, røyke den eller spise soppen fersk eller tørket (tørket anbefales av nevnte grunner). Smaken på den ferske soppen er mild og ikke spesielt ubehagelig, noe som forandres i tørket tilstand. Selv korjakene synes at det hadde en så vemmelig og kvalmende smak at de gjerne fikk konen eller en annen dame til å tygge den tørkede soppen og rulle den til en liten pølse som mannen så svelget som en pille.



Farmakologi:

De aktive virkestoffene i rød fluesopp er hovedsaklig muskimol, ibotensyre, muskarin og muskazon. Ved tørking dekarboksyleres den langt mer giftige ibotensyren til muskimol, som også er mer psykoaktivt. Ikke drikk kullsyreholdige drikker for da omdannes muskimol tilbake til ibotensyre igjen (visstnok, hvor betydningsfull omdannelsen er kan diskuteres). Muskimol virker som en selektiv agonist på GABAA-reseptoren spesielt i hippocampus, hjernebarken og lillehjernen, og binder altså direkte til GABA-bindestedet i motsetning til f.eks. benzodiazepiner, alkohol og barbiturater. Det antas også å virke som en partiell agonist på GABAA-rho-reseptoren.

Ibotensyre virker som en NMDA-agonist (en glutamaterg og altså eksitatorisk reseptor) og enkelte metabotrope glutamatreseptorer. Det har derfor en mer stimulerende virkning enn muskimol og mengde ibotensyre i soppen vil derfor prege virkningen. Muskazon er et nedbrytningsprodukt av ibotensyre, og de farmakologiske virkningene er ikke sikkert kartlagt, men de antas å være minimale. Muskarin binder til muskarinreseptorer og er årsaken til de kolinerge virkningene, som blant annet skjelving og ukontrollert bevegelse av armer og ben.

http://www.mykoweb.com/TFWNA/graphics/IbotenicAcidMusimol.jpg


Andre relevante sider, hvor man finner rapporter og annen informasjon:
http://www.erowid.org/plants/amanitas/amanitas.shtml
http://www.lycaeum.org/leda/Taxonomy...caria.47.shtml
Sist endret av exocytose; 7. oktober 2015 kl. 00:38.