Selv interessert i temaet siden jeg vokste opp med en mor på sosialstønad (egentlig ufør store deler av livet) og med mindre søsken jeg måtte ta ansvar for som 10 åring.

Jeg hentet utbetalingene på sosialkontoret med skreven fullmakt, handlet mat og ordnet det meste. De pengene vi fikk (på 80-tallet) var så vidt nok til å dekke et minimums livsgrunnlag for 2 barn og 1 voksen. Vi arvet 90% av alle klærne våre fra andre og fikk "nye" klær 2 ganger i året, noen nye sommeranntrekk og noen nye vinterantrekk (eks. nye sko det ene året og ny jakke det andre eller tredje året) og disse var alltid så billige at de holdt maks 1 sesong eller 2.

Vi hadde selvsagt aldri råd til ferie nye møbler eller å pusse opp hjemme. Hvis noe man var avhengig av gikk i stykker var det nesten krise og vi gjorde alt i vår makt for å reparere hver minste ting vi hadde. Når man er "fattig" er man også utsatt for trakassering på skole da man ikke kan delta på noe og alltid går "uriktig" kledd.

Jeg blir litt smått forbanna når folk sier at de som har dårlig råd bare er "uforsiktig med penga". Vi snudde på hver eneste krone hver eneste dag og jeg jobbet allerede som 11 åring for å forsøke å bidra med litt penger så vi kunne kose oss på en lørdag eller sørge for at småsøskna kunne være med kamerater på enkle ting som å kjøpe tyggis på butikken.

Vi vokste opp på så dårlig mat at jeg veide 50kg (183cm) som 15 åring og når jeg kom i millitæret så var maten der som å komme til paradis. Man fikk tom. ost på brødskiva. jeg la på meg 20kg på 1 år i millitæret.

Det er veldig mange i dette landet som ikke er i nærheten av å ane hva "fattige nordmenn" faktisk er. Man tror og mener mye men har ingen erfaring med det selv.

Min mor måtte storst ta opp privatgjeld når vi måtte anskaffe noe vi ikke hadde råd til. Jeg har jobbet hele livet siden 11 år.

Den gang hadde man ikke ordninger som fattighuset, blåkors med suppekjøkken og mange andre ting hvor man kunne få hjelp til både mat, klær og andre ting. Sosialkontoret der jeg vokste opp var snille, men de hadde klare rammer på hva de kunne hjelpe oss med.

Det var ikke uvanlig at vi måtte prioritere hvem som hadde de dårligste vinterskoa den gangen vi fikk noen få kroner til klær og så kjøpe nye sko til den.

Og vi kjøpte aldri noe vi ikke trengte. Vi hadde arvet en farge-tv som vi hadde til den gikk i stykker (nesten 20 år) og en stereospiller vi også hadde arvet (i nesten 20 år). Når drittunger stakk av med fotballen (så utslitt den enn var) eller ødela den så hadde jeg ingen på noen år.

Julemat? De gangene vi var heldige nok til å bli invitert (å være alenemor med barn den gang var litt skamfult) til andre så fikk vi smake julemat.

Hvordan bodde vi? I en bitteliten leilighet hvor mor sov på stua og vi søskna delte et soverom.