Det innlegget her ble veldig langt, kudos til alle som gidder å lese det ferdig!
Gjerne spør eller kommenter om noe ble litt for «svevende» og utydelig

Jeg står opp stort sett fordi alarmen på telefonen har ringt litt for mange ganger allerede, og jeg innser at klokka har gått fra meg, igjen.

Liker å tro at jeg står opp som en blanding av at jeg må og at jeg vil. Må jo igrunn ingenting da jeg styrer dagene mine selv, men når jeg våkner i halvkoma så er det med en følelse av at «nå bør jeg stå opp snart». Mulig det ligger igjen fra barndommen med foreldre som forventa at man sto opp til «rett tid». Eller som følge av skolegang og timer man skulle rekke. Blir på et vis en tillært mekanisme som gir deg stress og litt dårlig samvittighet om klokka blir for mye.
Jeg vil stå opp fordi hver time jeg er våken har jeg muligheten til å gjøre dagen litt bedre. Dess fler timer, dess fler muligheter.

Når jeg skal tenke på hva som gjør meg glad i løpet av en dag så blir det fort dystert, kommer ikke på så veldig mye her. Har et hode som sliter med å (blant annet) regulere serotonin-nivåene til hva som kan kalles «riktig nivå». Føler meg glad når jeg kjenner at hodet sitter litt stødigere på enn ellers, men er nok langt fra daglig dette.

På grunnlag av det nevnte ovenfor så ser jeg frem til de dagene der jeg kan kjenne ordentlig på glede, om det så bare er små glimt. Ser enda mer frem til dagene med følelse av lykke, der jeg kan gjøre hverdagslige, ellers kjedelige ting og likevel føle at livet er bra nok.

Hva meningen med livet er aner jeg ikke. Kanskje å føle at man har fått til noe? At man blir husket for noe positivt etter livet tar slutt. Hva dette spesifikt er vil nok være forskjellig fra person til person. Følelsen av mestring mener jeg personlig er jævlig viktig for å føle at livet har noen mening. Kan ikke si at de dagene jeg gjør nada både fysisk og mentalt representerer noen form for mening i mitt hode.
Rent biologisk er vel meningen med livet å reprodusere, men dette blir for meg helt feil ende å starte tankerekka i. Selv om mange mener at det å bli foreldre gav dem et nytt syn på livet og mening de aldri hadde kjent på før.

Tenker ikke stort på døden om jeg skal være ærlig. Annet enn at jeg håper det blir veldig lenge til den inntreffer.

Det jeg faktisk tenker mye på i løpet av en dag er hvordan jeg kan tilrettelegge for at dagen etter blir bedre enn den før. Om det gav mening for noen andre enn meg?

Når det kommer til interesser så har jeg ikke mange, håper å få flere med tiden. Psykologi er et felt jeg synes er veldig interessant. Det å ha en samtale eller diskusjon med et annet menneske om psykologiens mange tema og spørsmål ligger godt oppe på lista over hva jeg kan bruke timesvis på, uten å bli lei.
Trening har vært en hobby jeg har hatt i mange år. Falt av en stund nå, men håper å komme tilbake der jeg var en dag.

Temaet jobb står blankt. Går på AAP fra Nav. Har en del ting å finne ut av før jeg, om mulig, kan komme meg ut i jobb igjen.

Livet i seg selv er vel ganske uforutsigbart? Det kan være både positivt og negativt. Om jeg takler det i heletatt er vel spørsmålet. Lever nå enda den dag i dag, så på et eller annet vis kommer jeg meg gjennom det.

At ingenting er garantert tror jeg er en sannhet jeg har hatt med meg lenge. Om man jobber ræva av seg for noe er det ingen garanti for ønsket resultat. Heller ikke om man er en inaktiv tilskuer som håper at noe ikke skal skje - ting kan uansett ta en uventa vending og ende opp som noe helt annet. Føler selv at jeg forholder meg til hele greia med å forvente avhengig av sannsynligheten for at noe kan skje.

«Og til dere som ikke er fullt så glad i livet, og som kanskje ikke vil være her i det hele tatt. Hvordan holder du ut? Holder du fast i et håp eller en drøm? Hvordan finner du driv til å jobbe mot dette håpet eller målet?»
Har perioder jeg er mindre glad i livet enn ellers, også tider jeg ikke ønsker å være her. Det som går igjen i tankene som får meg til å holde ut er som nevnt tidligere; sannsynlighet. Hva er sannsynligheten for at denne perioden vil gå over? Hva er sannsynligheten for at bedre dager vil komme senere? Mitt svar til meg selv er at sannsynligheten for akkurat dette er stor. Ingenting varer evig, så mørket må på et tidspunkt gi slipp. I mitt liv har dette blitt en sannhet jeg holder fast ved. For meg har det hjulpet enormt mye å vite at periodene i livet kommer og går. Å ha en stemningslidelse er langt fra gøy. Men, den har vist seg å gi meg en slags sikkerhet i form av at ingen periode/episode/følelse varer evig. Enten jeg vil eller ikke, har lært meg at det bare er sånn hodet mitt funker


Dette besvarte vel ikke alle spørsmål, men la gå.