Jeg har selv gått på AAP (mange år), hatt en ganske knukket psyke og fullstendige ødelagte relasjoner. Dette fikk meg til å føle meg totalt udugelig og verdiløs, men jeg vil tro mange kan komme seg opp av gropen med litt hjelp og litt egeninnsats.

Spesielt det å gå på NAV og ikke forsørge seg selv og ha noen mening sånn sett er ekstremt ødeleggende. Det bør man virkelig prøve å unngå dersom man klarer og har muligheten til det. Men for noen er det ikke et alternativ, og det forstår jeg.

Nå er det ikke sånn at jeg, fordi jeg (til dels) har greid det mener at alle som ikke klarer det er svake og ubrukelige.
Tvert i mot.
Det er forferdelig, og jeg vet alt for godt hvor kjipt det er å være der at man ikke har noen nære, ikke forsørger seg selv, og generelt har det jævlig kjipt. Og kanskje i tillegg ha byrden av skyld og skam hengende over seg fordi man har tatt dårlige valg.

Men det går virkelig an å snu det! Baby steps.

Årsakene kan være utallige, og alle tilfeller er unike. Men et par ting kan man på egen hånd ta tak i og deretter gjøre alt annet enklere - Ta vare på ens fysiske helse, og trene. I det minste bevege seg.
Enda en ting som hjelper veldig på selvfølelsen som man kan starte med er å ordne opp skikkelig hos seg selv. Rydde og gjøre det fint!

Å føle seg verdiløs og som søppel unner jeg ingen, men vit at man bare fordi man har følelsen av det ikke faktisk ER verdiløs, udugelig søppel.

Det tærer på sjelen å ha det slik. Jeg har ikke ektefølt glede når det kommer til barna, det er rasjonelt og påklistret. Depresjon er fælt.



You and me both. Selvmordstanker er en del av hverdagen her dessverre.