Livet har ikke noen iboende mening, vi er alle selvreplikerende karbonbiter med buggy programvare, og må finne mening der vi kan. Det er skremmende, men langt fra så skremmende som å få mening trykket nedover hodet. Særlig når den eneste andre kilden til mening er hva en annen person synes man burde gjøre.

Jeg er redd døden på en rent eksistensiell måte - ikke fordi jeg er særlig tilknyttet det man for praktiske formål kan kalle livet mitt, men fordi idéen om å være her ett øyeblikk og være borte det neste er iboende skremmende.

Det kommer an på hva man mener med uforutsigbarhet. Jeg prøver å finne ut hva som er usikkert, hva utfallene er og hva som er mer eller mindre sannsynlig, etter beste evne.

Det stemmer ikke at ingenting er "garantert" (for ~alle praktiske formål), men prinsippet er uansett det samme. Man finner ut hva som sannsynligvis "lønner seg" etter beste evne, spiller etter oddsen når man har blitt så sikker det er rimelig å bli, og så blir ting som de blir. I teorien, selvsagt - dette er mer et slags ideal enn hvordan folk egentlig fungerer.

Jeg synes usikkerheten ofte er noe overdrevet generelt. Det er mulig å bli rimelig sikker på hva som er ekte og sant, det er bare jævlig mye jobb og man får ikke alltid viljen sin. Menneskehjernen er ikke spesielt godt egnet til rasjonalitet i utgangspunktet, selv før man tenker på individuelle forskjeller. Kunnskap om hvordan menneskehjernen ofte fucker opp hjelper, etter min erfaring.

Hvis man vil ha virkelig endelige sannheter må man nesten bli matematiker.

Jeg holder ut ved at det fortsatt er en sjanse for at ting blir bedre, at det fortsatt er ting jeg vil (og tror jeg kan) gjøre... og for å være ærlig: helvete heller om jeg kaster inn håndkleet nå. Hvis coronaviruset skal slå meg, så skal det faenmeg få møte opp personlig.