Sitat av
KjellFresh
For familien min sin skyld, jeg har null grunn til å stå opp om morgenen, utenom de dagene jeg må ut å handle.
Har levd et langt og hardt rusliv med heroin,piller overdreven bruk av psykedelia og alt som gikk i sprøyter.
Trodde livet skulle bli bra igjen etter to år på rusbehandling, kom ut for 3 år siden å det har vært det mest ensomme årene i livet mitt.!.
Jeg har null sosial liv, null verdi i samfunnet, systemet rundt meg har sviktet totalt å jeg har gitt opp, bokstavelig talt..å det går ikke en dag uten å tenke på å avslutte alt, eller bare havne utpå med rusen igjen...!
Så jeg sitter alene i leiligheten døgnet rundt, å det har blitt til at jeg ikke lenger orker tanken på å ha folk rundt meg, samtidig som jeg syntes det er grusomt å være ensom, å vite at ingen trenger en er ikke akkurat noe som skyter selvtilliten i været.
Er utrolig hva man står opp for og gidder gjøre for familien som jeg engang ikke møter så ofte
Jeg har null verdi i samfunnet, men glad jeg har en nevø som klarer holde meg litt opp når vi først møtes.
Thats it
Slett gjerne posten min, føler den sporet litt av fra spørsmålet
Posten din er høyst relevant og besvarer mitt spørsmål perfekt. Takk.
Sitat av
Sæd
Aner ikke hvorfor jeg står opp det skjer automatisk, jeg går bare og gleder meg til den dagen jeg ikke våkner igjen.. livet er tortur som lar deg leve når du ikke vil og vise versa.. lite vits i å diskutere dette da folk som har noe og leve for vil skrive piss mot de som venter på og sovne in.
Jeg tror det er vanskelig for noen som verdsetter livet å forstå at ikke alle føler det samme. Det er nok enklere for noen som tidligere har verdsatt livet, men som ikke liker det lenger, å relatere til de som liker livet - men ikke helt forstå at det er mulig lenger. Mange tenker at man skal være glad for det man har, se det positive i alt og gjøre det beste ut av situasjonen man står i. Selvsagt ekstremt forenklet og fordømmende, da uten å ta høyde for individets livserfaring, ressurser og helse.
Er ikke ute etter å diskutere hvorfor du føler og tenker som du gjør. Har ikke tenkt å diskutere med de som elsker livet heller, eller som lever bare fordi det forventes av dem. Jeg er nysgjerrig på hvordan andre ser på livet, og jeg ser at flere her tenker det samme som meg.