Det som får meg til å våkne om morran er ansvar. Tar du vekk ansvar og lever i din egen lille boble av komfort dreper du alle ambisjoner og mulighetene i livet. Komfortsone er der drømmer går for å dø.

Dobbeltmoralsk av meg å si det egentlig, har ikke noe særlig drivkraft eller håp om en bedre framtid, men kommer alltid tilbake til en konklusjon om at jeg bare kan vente å se hvordan livet blir til slutt. Skader ikke å prøve, vel?