Hei alle freakere!

Jeg skriver ikke denne tråden for å ha medfølelse eller at dere skal syntes synd på meg selv. Jeg leter egentlig etter mennesker som kan kjenne seg igjen, og kanskje kan hjelpe meg sette tankene mine mer på plass. Jeg kommer til å skrive ganske åpent om situasjonen min, og forhåpentligvis vil noen kunne hjelpe meg identifisere hva som egentlig har skjedd.

Jeg har i denne tid reflektert mye over min mentale helse og hvordan jeg er som en person og for dem rundt meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal formidle meg selv, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. For å være helt ærlig så har jeg selv kommet frem til at tidligere traumtiserende hendelser og en veldig "halvveis" oppvekst har resultert i at jeg har noe form for personlighetsforstyrrelse, eller noe lignende.

Min barndom besto av mye psykisk vold fra min far, ikke fysisk. I mine øyne har jeg vokst opp uten en far og jeg tror virkelig ting hadde vært bedre om jeg ikke hadde hatt han i familien vår i det hele tatt. Jeg er selvfølgelig takknemlig for å både ha en far og en mor, men faren min har aldri gitt meg noe annet enn hat, usikkerhet og en familie som anser det som ferie når han ikke er hjemme. Han ble sur av hver minste ting og jeg gjorde alltid noe feil i hans øyne, uansett hvor tåpelig tingen han ble sur over var. Spesielt i fylla. Jeg ble offeret til faren min nærmest alltid fordi jeg satt meg selv foran søskene mine, fordi jeg følte en trang for å beskytte dem. Det kom til et punkt der min mor var redd for å la meg og pappa være alene hjemme, og det hendte at mamma låste rommet mitt over natten om faren min var veldig full, i frykt om at han skulle gjøre noe uforutsigbart. Det her er noe som over tiden har blitt mye bedre ettersom min mor har vært en ekstremt viktig støttespiller. Mamma og pappa var er veldig økonomisk bundet til hverandre, pågrunn av at de har en del felles lån og arv osv osv..(veldig lang historie bak, kan ikke hele regla). Dette har resultert i at Mamma ikke kunne bare skille seg og gå sin egen vei med oss, men at vi måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Situasjonen mellom pappa og meg er rolig nå, vi bryr oss ikke særlig mye om hverandre og bare lever dagene uten å ha særlig mye kontakt.

En annen ting jeg er ganske overbevist om også har mye å si i denne historien er at jeg hadde en ekstremt manipulerende kjæreste for noen år siden, som ga meg ekstremt store vansker med å stole på mennesker - noe jeg ikke engang gjorde fra før av. Forholdet gikk basically ut på at jeg ble tvunget til å holde meg unna vennene mine og min sosiale sirkel fordi hun ble så sjalu om jeg i det hele tatt var i nærheten av en jente, hun stolte ikke på vennene mine fordi hun trodde dem ville påvirke meg til å være utro. Hver eneste gang jeg var med vennene mine ville hun finne opp helt merkelige ting for å få det til å se ut som jeg oppførte meg annerledes når jeg var med dem. Jeg kunne ikke dra på treningssenter uten at jeg brukte hettegenser og bukse, for at andre jenter ikke skulle kunne se på meg. Tror dette forholdet varte 7-8 måneder ca, men var veldig forelsket fra starten av og ting ble ikke ille før det var for sent. Det er veldig mye mer å si om forholdet, men dere skjønner tegninga. Vi slo opp etter hun "ghostet" meg og dro ut på en fest, for å så være utro - som en straff fordi jeg var vakt på lillesøstera mi sin bursdagsfest der det var andre jenter. Note at lillesøstera mi var 14-år og jeg var vakt med min bror og storebroren til han søstera mi feiret med, til og med foreldrene våres var der 50% av tiden.

Disse to delene av livet mitt er nok mye av det underliggende til hva jeg idag sitter igjen med. Var ikke før ifjor jeg virkelig merket at dette er ikke som det pleier å være. Det jeg tror var "the last straw". Bestemor og bestefar (mamma side) hadde nylig pensjonert seg, for å flytte til oss fra Hedmark. Bestefar var det nærmeste jeg hadde en farsfigur opp igjennom oppveksten, og alt som man lærer av en vanlig far lærte jeg av han de få gangene i året jeg så han. Min far var heller ute å drakk med kompisene. De flyttet hit og bestefar fikk straks leukemi ca en-to uker etter de flyttet hit etter flere år med planlegging. Leukemien ble gradvis verre, og døde dessverre tidlig innen det nyåret. Noen uker før han døde, ble min mor diagnosert med brystkreft samtidig som min far fikk hjerteinfarkt noen uker før der igjen. Mamma og pappa har det bedre nå heldigvis.

Det først jeg merket av disse personlighetsforstyrrelsene som jeg nevner er at jeg er helt nummen. Jeg rett og slett har problemer med å føle normale følelser som jeg gjorde før. Jeg klarer ikke bli genuint trist og det er få ting som gjør meg virkelig lei meg. Når bestefar døde følte jeg nesten at jeg måtte "pushe" sorgen ut, selvom jeg innerst inne var ganske lei meg men det var noe som bare nekta kroppen min å vise det. Jeg merker også når jeg er ute å drikker med kompiser at jeg føler jeg aldri klarer stoppe, jeg føler jeg aldri får nok "rus" og fortsetter helt til det bikker over og jeg blir dårlig. Jeg har en fantastisk kjæreste nå, og jeg føler mye av dette har uheldigvis påvirket henne. Jeg er ganske bevisst over mine problemer, men jeg føler jeg har problemer med å "føle" det samme som hun gjør mot meg, selvom jeg vet at jeg er forelsket og vil være med henne.(Jeg er ikke en abusive eller toxic kjæreste fyi, men kan ha mine moments.) Generelt har jeg fått store problemer med forhold til mennesker, og jeg savner å virkelig føle meg som før. Det er så merkelig å vite hvordan man egentlig skal føle seg, fordi dette er noe som har kommet i nyere tid. Jeg husker hvordan det er å være glad og ha lik medfølelse for ting som vanlig mennesker har, men til tider er det som om den delen av meg er helt "bedøvd" om jeg skal ordlegge det. Noen dager så renner jeg over, og får veldig emosjonelle sammenbrudd som egentlig bare innebærer at jeg kan bli helt ekstremt lei meg også går det bedre dagen etter. Pengebruken min er også veldig uforutsigbar, jeg kan en periode være veldig flink med å ikke bruke penger også brått ha en uke der jeg bare kaster penger på de dummeste tingene. Jeg faller veldig fort vekk fra gode rutiner og føler liksom kroppen min bruker mye energi på å holde de gode rutinene, i forhold til hva det vanligvis føltes som. På overflaten ser jeg ut som en som har ting på stell, og til tider har jeg virkelig ting på stell. Jeg tjener penger og gjør mye jeg syntes er gøy, men det fyller aldri meg på den måten som jeg vil.

Jeg syntes ikke synd på meg selv og vil egentlig bare høre deres tanker og meninger, eventuelle personlige erfaringer. Jeg er litt lost atm. Jeg snakker med psykolog hver uke, men jeg har problemer med å være 100% åpen til psykologen min også, er litt lettere her ettersom det er anonymt.

sikkert mye skrivefeil osv, bare rette meg opp