Jeg har generelt tro på magefølelsen Men for all del, det kan være bra for deg å få sagt det du har på hjertet, uavhengig av resultat fra dem. Bare gjør det fordi du trenger å si det, ikke fordi du håper på at de skal si noe som gjør det bedre. Det er i det hele tatt ikke så lurt å la din virkelighet være avhengig av deres bekreftelse, for den får du mest sannsynlig ikke. Det kan uansett være verdifullt å uttrykke den, for din egen del. Går det til pises, så er det greit å vite at man har prøvd. Deres eventuelle uadekvate reaksjon kan også funke som en bekreftelse på at du har rett, om ikke annet. Dette må du kjenne på selv, bare vit hvorfor du gjør det du gjør, og ikke forvent så mye av dem. Ikke bind deg opp til deres reaksjon. Vet ikke om jeg får fram hva jeg mener her.

De vanskeligste er gjerne det

Forstår godt det. Man er jo gjerne oppdratt med en god porsjon skyld- og pliktfølelse, og er kanskje vant med ha eneansvar for relasjonen fra man er ganske liten. For min del har det vært mange runder med grensesetting og det jeg har oppfattet som gjennomslag, som viser seg å bare markerer en ny runde i den evige, dysfunksjonelle syklusen. På et tidspunkt så får man vel bare nok og tenker at det her gidder jeg faktisk ikke å holde på med. Når man får den distansen på plass så kommer man jo litt ut av den konstante guilt trippen også, så jeg har strengt tatt aldri hatt mindre skyldfølelse. Det er klart det er synd på dem, men det er ikke min jobb å dekke over dysfunksjonaliteten deres. Fikse dem kan jeg i alle fall ikke.


Men altså, jeg sier ikke at det er riktig for deg. Jeg vet ikke hva som er greia med foreldrene dine, eller prognosen deres for å skjerpe seg. Det virker uansett som at du trenger å gjøre noe med hvordan du forholder deg til dem og hva du forventer av dem. Hvordan hjelp er det du trenger I denne saken egentlig, økonomisk? Trenger du dem faktisk, eller er det en slags tillært avhengighet?