Dette er litt på utsiden av sladre-problematikken, men mye viktigere å adressere etter min mening. Det kan handle om personlighet her, men mange foreldre sliter med å akseptere at deres barn blir voksne og tilnærmet likestilte med de. Om du er første i generasjonen som flytter ut av en bygd og får deg utdanning, og får sett verden utenfor bygda, så kan du fort forbigå de på mange punkter også. Noen foreldre overfylles av stolthet på vegne av sine barn, mens andre sliter med å både tro og akseptere at det ble folk av deres avkom.

Her kan det hjelpe å treffe familie på en annen arena enn normalen, f.eks. invitere de på besøk hjem til deg, hvor det er du som setter husreglene og leder an på aktivitetene som måtte foregå. Ser man de bare hjemme i huset du vokste opp i, så er det lett å gli inn i gamle rutiner. Når foreldrene mine er på besøk nå, er de her som gjester, og jeg som gjest hos de. Altså får jeg ikke ordre om å klippe gresset og ta ut av oppvaskmaskinen når jeg er på besøk. Jeg hjelper selvfølgelig til med dagligdagse gjøremål - spesielt ved lengre opphold.

Du må også innse at hva du føler er reelt. Selv om det måtte stamme fra alskens vrangforestillinger, så endrer ikke det at du føler X når Y skjer. Dette må du bare få fram. Nå kjenner ikke jeg ditt forhold med foreldrene dine, men hvis de rotter seg mot deg og lager en rope-kamp ut av dette, så kan det kanskje være en bedre taktikk å sette seg ned - alene - med den mest oppegående av de, og prøve å få de over til ditt "lag". Å splitte de opp slik, hindrer folk i å si hva de tror andre rundt vil at de skal si også, så det gjør at gjeng-mentaliteten har mindre effekt. Det er ikke enkelt å ta en slik samtale, men om du klarer å forholde deg rolig, og påpeke deres eventuelle, barnslige reaksjoner på hva du sier, så har du i alle fall en reell mulighet til å få fram det du tenker. Hvis du har en venn, slektning eller kjæreste som de kjenner til, så kan du godt ta med disse som støtte.

Ordlyd er også viktig her, så tenk nøye gjennom hvordan du ønsker å ta opp ting, slik at du ikke anklager enkeltpersoner for å gjøre X eller Y, og går rett på defensiven. Kjenner jeg personlighetstypen rett, så vil de bruke den minste mulige feilen i resonnementet ditt til å forkaste alt du sier. Altså på et nivå hvor du sier "Forrige lørdag, fortalte du familien Hansen at jeg X og det førte til at jeg følte meg Y", så rives det tak i noe sånt som at det teknisk sett var søndag det skjedde på, eller at ikke hele familien fikk det med seg da en var på do.

Igjen, så er det viktig å presisere at det ikke er deg det er noe galt med, og det er fullt forståelig at du synes situasjonen er vanskelig. Å ha en familie i ryggen er en stor hjelp i mange situasjoner, og det er verdt å legge en innsats i å ha et forhold til de. Men denne "rehabiliteringen" bør ikke gå ut over din psykiske helse heller. Mange her sier at du skal bare koble deg fra hele familien, men med mindre man har en stor venneflokk og et kontaktnettverk å støtte seg på, så er det ikke bare-bare å bryte all kontakt heller. Men du har muligheten til å si din mening, og holde en form for kontakt, bare på dine egne premisser.

@perulv291 Jeg har brutt 100% med mine foreldre, tar ikke telefonen en gang hvis de ringer.
Og det skyldes ikke at jeg har vokst med verken rus, vold eller overgrep.

Situasjonen min var ikke helt sammenlignbar med din, men noe i samme gata.
Du velger jo selv hvor mye kontakt du vil ha med de, man må ikke på død og liv ha noe med
folk å gjøre bare fordi de er familie. Just Saying.