Jeg har følt det såpass på kroppen at jeg har ingen ønske eller behov for å si alt mulig videre. Tvert imot. Noen ganger har det ført til sære situasjoner i hjemmet, fordi familie har informert meg eller samboer om noe, og de antar samtidig at vi umiddelbart deler all informasjon med hverandre som en eller annen hive-mind. F.eks. kan en snakke med samboer, og så nevne at de vurderer å komme på besøk snart, og da forventer de at jeg skal bli informert om det, selv ta kontakt med de, og så komme med innspill. At jeg ikke gjør dette, betyr selvsagt at jeg ikke ønsker de på besøk, som den kalde steinveggen jeg er.

Når jeg er på besøk hjemme, og får høre alle oppdateringene fra Hundremeterskogen så kobler hjernen seg ut. De fleste det sladres om, er personer jeg enten ikke husker eller aldri har møtt. Selv om de snakkes om flere ganger, så setter det seg ikke før jeg har en faktisk relasjon å feste informasjonen til. Sånn sett har jeg lært å leve med det, og jeg anser meg selv som en som er god til å bevare hemmeligheter. Men det er sjeldent at jeg ønsker å høre de i det hele tatt, med mindre noen føler seg bedre av å snakke ut om noe som irriterer de, eller tror jeg kan hjelpe på et vis.