Dette er et rimelig nedsettende, ignorant, og trollaktig utsagn. Men likevel er det jo til en viss grad interessant hvordan du så perverst snur hele spørsmålet på hodet. Hvordan tør du? Fordi du er feig.

Personlig synes jeg hele kulten rundt det å være modig er skrudd. Det å være modig er bare den egenskapen å gjøre noe som er skummelt, å mestre frykten. Det er ingen dyd å være modig, eller noen lyte å være feig. Det kommer helt an på situasjonen. Om du er for "feig" til å gjøre noe dumdristig, er du smartere enn han som er "modig" nok til å kaste seg ut i det og daue for et billig adrenalinkick.

Men uansett om det å være feig er en karakterbrist eller ikke, så er det ikke feigt å dra i seg sterke rusmidler. I alle fall første gang man prøver noe helt nytt, et ekstremt kraftig middel som potensielt kan gjøre at du mister all kontroll over deg selv, mister alt perspektiv på hvem du er, kanskje ender du opp død, kanskje ender du opp med å skade andre, kanskje ender du opp på et mentalt sted du er fullstendig uforberedt på og opplever din verste frykt. Kanskje risikerer du å oppleve noe så deilig at du bare må gjøre det igjen, og igjen, og igjen inntil kroppen eller livet ellers er kjørt. Det er modig. Jævlig modig. Vi frykter alle det ukjente, og spesielt frykter vi kanskje det som er ukjent for oss, men som vi vet innebærer risiko. Da er det å ruse seg på sterke bevissthetsendrende midler å gripe frykten rundt halsen og klipe til, inntil enten hendene dine eller frykten sprekker.

Som sagt mener jeg ikke at det å være modig nødvendigvis er en bra ting. Eller at det å være feig nødvendigvis er dårlig. Det kommer helt an på situasjonen. Jeg har mer respekt for han som var "feig" nok til ikke å dra til Irak og risikere livet sitt "for fedrelandet" med ørna som symbol og stjernene i flagget, enn han som gjorde det men også var "modig" nok til å bombe uskyldige mennesker, å akseptere "collateral damage" som noe som er helt greit.

Uansett, tilbake til rusmidler. Kanskje det er du som er feig som ikke tør å prøve?