Tja. Det var jo ikke jeg som initierte disse samtalene, jeg bare lyttet når de trengte nettopp det. Jeg kunne jo heller ikke gjøre noe mer, ikke er jeg terapeut og ikke setter jeg noen politisk dagsorden. Helt ærlig tviler jeg på at de som ventilerte overdrev, for en kunne både se og føle smerten de bar.

Jeg var jo selv i en helt annen situasjon da, ordnet økonomi, romslig inntekt og behagelig utgiftsnivå. Da jeg ble ufør endret jo hverdagen seg noe, men jeg er jo ikke knekt som menneske slik mange av disse var. Og for disse tror jeg må kjennes forferdelig ut, de har null tro på morgendagen kan bli noe bedre. Kunne de blitt hjulpet tidligere, før "lyset sluknet"? Og hvordan hjelp ville virke? Det er definitivt noe en kan undres seg over, det tallet på barnefattigdom klarer vi vist ikke endre, da blir det viktig at de barna kan løftes ut av fattigdom slik at ikke det bare repeterer seg. Generasjon etter generasjon. Vi som vokste opp i møblerte hjem tror jeg egentlig ikke helt forstår hverdagen til de som lite og ingenting har.