Jeg kjøpte en stund siden en håndfull med rivoltriler av venninna mi. Kjekt å ha i tilfelle man går tom for somadrilene man får av legen. Syntes ikke de var noe å ruse seg på, så jeg la dem i "survival-kiten" min.

*pludrepludreprat* på telefon med venninna mi som spurte om jeg hadde kosa meg. Jodda jodda, har spist noe god sjokolade, men de rivotrilene, har fått liggi i fred.

I morgen sa hun, ta to og drikk deg etpar gode espresso. Jaha, hvorfor det? Bare se sa hun, vil ikke skape placebo.

Jeg lider av depresjon og med den følger angst. Jeg har vansker for å gjøre huslige ting, det plager meg daglig alt jeg ville/skulle gjort, men kjeder også vettet av meg. Siste følelse vinner alltid og huset blir værende huset til en kronisk deprimert dame.

Neste morgen, koker en Bialetti stor nok for ett selskap, svelger to, drikker en fryktinngjytende stor kopp kaffe.
Så begynner tanken om stuen. Alt av internettpiss legges ned og plutselig er jeg Askepott. Bevæpnet med alt som finnes av vaskemidler og klut slår jeg til.
Jeg vasker ned 40 kvadratmeter stue. Fra topp til gulv, pusser vinduer (jeg har svæææææææære vinduer, bare det tok 3 timer) flytter alt av møbler for å vaske under, vasker alle møbler, ut med tepper og sofaputer til lufting, når jeg er ferdig rundt 20:00 tiden så sier stuen min *pling* og det glitrer fra hvert hjørne.

To dager etterpå, min erkefiende, gangen, den og jeg har hata hverandre i 4 måneder nå.
To til og en kanne Bialetti. Gangen inklusive taket er endelig min venn. Det er ikke en flekk oversett.

Fant jeg husmorgenet mitt i en rivotril?