mitt syn på hele selvmords greia(og tro meg, jeg har hatt det tøft til tider, prøv å vær så fattig at du må bo i telt et halvår(vinterhalvår) og lete etter mat i søpla , å prøve å dodge venner så de ikke ser hvordan du har de/lukter,er bare noe).

Med mindre du har drept noen, eller gjort noe totalt ugjennoppretterlig, så står man ikke på stedet hvil for resten av livet. De bekymringene du har i dag, er sannsynligvis borte i fremtiden. Hvor kjipt hadde det ikke vært å misse resten av livet pga noen mnd/få år med "tristhet" og eventuelt misse ut årevis med lykke?

Min erfaring er at etter perioder med "nedtur", så blir ting bedre, og i ettertid kan det fort virke som du fikk deg en god lærepenge eller to og er noen erfaringer rikere fra perioden med "kjiphet". med mindre du gir opp underveis selvsagt.

Winners never quit and quitters never win. Eller noe i den duren.