Sitat av
eskil2k
@ Danielle
Jeg har en problem stilling, hvor lett er det for en som deg danielle å faktisk gå til neste nivå? Altså ha seksuell kontakt med ett barn? Selvom du vet at det ikke er riktig. Er det slik at man ALDRI kommer til å gjøre det, eller har tanken slått deg inn noen ganger?
Du skal absolutt få slippe å svare, men er veldig interessert, siden når leste noe av det du skrev, så kom det opp en person som "koset" med ett barn i hodet mitt fra i fjord engang og første jeg tenkte var pedofil!? Har lært veldig mye av denne tråden om hva egentlig pedofil går ut på, og det var jammen bra! Takk for det.
Takk for at du satte pris på dette!
Hvordan koset den personen med barnet da?
Jeg skal prøve og svare deg så godt jeg kan. For meg er det ingen fare for at jeg plutselig skal "sprekke" og ikke motstå fristelsen lengre. Jeg går ikke rundt som en ukontrollerbar person. Det er veldig viktig å vite at å være pedofil ikke er det samme som å ha en ukontrollert seksualitet. Ukontrollert seksualitet er en egen forstyrrelse.
Men hadde jeg ikke hatt venner som visste om legningen min, og som jeg kunne dele bekymringer og sorger med, så er det ikke sikkert jeg hadde greid meg. For undersøkelser viser at pedofile som ikke har noen og prate med, har lettere for å begå overgrep.
Det er litt derfor jeg gjør dette her, for det er svært usunt at pedofile ikke tør å gå til sine nærmeste engang med sine problemer! Derfor håper jeg flere og flere kan være åpen for å ha en pedofil venn. For vi trenger virkelig noen og prate med!
Jeg var redd for å begå overgrep da jeg var yngre, og sleit veldig med det. Men heldigvis var jeg for redd til å gjøre det!
Sitat av
ynkey
Danielle jeg har noen spørsmål til deg, hvordan var egentlig den første stunden etter at du fant ut at du var pedofil? Ble du deppresiv, følte du at ingen likte deg osv.
Det andre er om du som ung hadde foreldre som tydelig fortalte deg hvordan det er feil å forgripe seg på barn og at dette kan ha hjulpet deg i din holdning eller var det mest egen samvittighet som fikk deg til å skjønne det.
Den første tiden var vanskelig. Jeg ble så redd av tankene, at jeg undertrykte det i flere år før jeg til slutt innrømte det overfor meg selv. Grunnen til at jeg ble redd, var fordi jeg trodde det ville bety at jeg skulle bli en overgriper. Jeg tenkte: "skulle JEG bli en av de man hører om i avisene, en som alle hater? Det verste avskummet i samfunn: nemlig pedofil??"
Jeg trodde nemlig at pedofil var det samme som å forgripe seg, og at siden jeg tente på barn måtte jeg være pedofil, og ville derfor ende opp med overgrep. Jeg visste ikke at det fantes et alternativ liv som pedofil, nemlig et liv som pedofil ikke-overgriper. Jeg hadde jo aldri hørt om pedofile som IKKE forgrep seg. Så jeg trodde jeg var dømt til å bli en overgriper.
Så jeg bestemte meg for at dette går sikkert over. Men det gjorde jo aldri det, og til slutt innrømte jeg det. Jeg skjønte fort at jeg ikke ville greie og leve hvis jeg ikke snakket med noen. Så jeg stod frem til 3 venner. Jeg hadde med årene lært at det gikk an å være pedofil uten og forgripe seg. For selv om jeg ikke helt innrømte det for bare et par år siden, så tenkte jeg jo på det innimellom, og visste det "egentlig".
Jeg tror nok mine foreldre fortalte meg om å sette grenser for sin egen kropp ja. Det mener jeg alle foreldre bør gjøre, allerede når barne går i barnehagen. Dessverre er 40% av barneovergripere under 18 år.
Håper det var litt svar på det du lurte på
