Hei. Har egentlig ikke så mye nytt å komme med, men jeg har lest det meste her på forumet rundt seponering av opioder. Men jeg kan komme med litt av min historie og en kraftig advarsel, i mitt tilfelle gjelder det illegalt bruk av subutex.

Jeg er en mann i slutten av 30 årene, god jobb, bil, hus, 2 barn (voksne), flott kone osv…
Jeg har alltid vært overfølsom for droger/medisiner og behovet har vært minimalt av et substans for å bli påvirket/medisinert. Og grunnet det har jeg aldri tillatt meg selv å misbruke substanser, men holdt meg til rekreasjonelt bruk. Er man overfølsom så frister ikke engang penicillin når det trengs, fordi jeg ALLTID får alvorlige bivirkninger. Tross alt det, så er det overfølsomheten som egentlig har gjort alt verre for meg denne gangen også på en litt så annerledes måte. Iallfall i det lange løp, når jeg møtte mitt livs kjærlighet i opioddenes verden. Jeg har alltid hatt respekt for medisiner, men når man møter noe som letter alt av negativitet/angst og ikke minst smerter i livet, møter man også sin største motstander til slutt imo!

Jeg fikk prøve subutex første gang for to år siden av en kompis, da jeg hadde smerter og diverse andre plager (den gang av ukjent grunn) og trengte smertelindring, men fastlege ville ikke hjelpe. Har ingen andre misbruk, drikker alkohol kanskje 1. gang i året. Jeg fikk beskjed av kompisen min om å ta ett lite hjørne av en 2 mg, type 0,1-0,2 for å snorte. Jeg ble smertefri og i tillegg grise rusa, og veldig fascinert over hvor lite jeg trengte. Slik gikk det, med en dag og to pause inni mellom, av og til én ukes tid og to alt etter smerte nivå. Toleransen/abstinensene er ubevisst under en viss kontroll enn så lenge.. Alt ble så mye lettere med sub, smertefri, angst fri og sosial. Tok jeg litt større dose enn det jeg trengte varte både smertelindring og rusen leeenge, og gjerne langt utpå dagen derpå. Kvalme og sjøbein stoppet meg ikke for å fortsette bruket, og siden jeg brukte så "små" doser virket det så ufarlig og "fornuftig" fordi inni mitt dumme hode, er dette smertelindring ikke rus!

Men snart var det uungåelig å gå på den kjente smellen. Plutselig bruker jeg hver dag, uten pauser men uten å dosere noe særlig opp, allikevel betyr det mer mat til reseptorene og dessverre visste jeg lite om halveringstiden… Derfor tenkte jeg ikke noe særlig over abstinenser og bivirkninger, helt til den dagen jeg følte meg skikkelig crappy da jeg tok en to dagers pause. Og ble helt frisk/normal av ny dose, ikke ruset og heller ikke smertefri. Da gikk det opp for meg at dette har gått for langt. Da var det egentlig for seint, den dagen fant jeg ut at ett sant helvetet hadde stått å dundret på døra mi lenge før jeg ante det.

Sakte men sikkert har dosene eskalert. iløpet av det første året, har det ligget mellom 0.1 til 0.5 og videre påfølgende år oppover til 2 mg nå de siste månedene.

Jeg sluttet cold turkey for snart fem dager siden, og abstinensene begynte 12-18 timer etter siste inntak. Grunnen for at abstinensene kom så fort på meg, er fordi jeg tror reseptorene mine hungret egentlig etter mer enn 2 mg. Fy f så fort toleransen plutselig skyter i været! Diaré oppkast og en sinnssyk sterk angst manifesterte seg ganske fort. Angsten har lettet det siste døgnet, og det gjør alt så mye lettere. Men jeg er veldig flat, og tom. Men angsten er verst, den har nesten ikke vært til å holde ut . I tillegg har jeg ganske nylig fått en MS diagnose, så det hjelper iallfall ikke på å ha en slik heftig fysisk avhengighet i tillegg til en heftig kronisk nevrologisk sykdom… men diagnosen besvarte i det minste mange spørsmål rundt helsen min, en aha opplevelse i det minste om hvorfor jeg trengte smertelindring i første omgang.

Nå kan jeg endelig få hjelp fra legen, om det skulle trenges smertelindring i kontrollerte former. Fastlegen har personlig ringt meg og beklaget seg, for at jeg ikke ble "trodd" ang mine plager, da han fikk vite diagnosen fra nevrologisk. Han la seg panneflat, fyren var nesten på gråten! Nå skal jeg ikke legge skyld på andre for min egen idioti, men legen hadde mye å si på forløpet av misbruket mitt, det er det ikke til å legge noe skjul på. Så hadde han visst om hva slags helvete jeg egentlig har påført meg selv pga hans uvitenhet, ville han nok følt seg enda verre. Jeg sparer meg for slikt, og biter heller tenna sammen! Grunnen for han tilbakeholdenhet var pga av en litt utfordrende historikk i journalen fra ungdommen (bare hasj som jeg innrømmet selv til legen av en eller annen idiotisk grunn). Uskyldig moro, som jeg betalte for nå i form av å ikke bli trodd, at man bare er ute etter en resept… fordi jeg røykte litt hasj i ungdommen for snart 25 år siden..smh… jeg har aldri fått ut eller spurt etter verken A, B eller C preparater en eneste gang fra fastlegen min alle de 30 årene jeg har hatt han som fastlege, helt opptil for 2 år siden, da et smerte helvete begynte… som tydeligvis var ett og to MS attakk… skummelt hvordan folk dømmer deg resten av livet etter én enkel hendelse. Bare pga det jeg gikk glipp av viktig MS behandling de to første årene. Og påførte meg selv en tåke i sub, der sykdom ble maskert. Smh av både meg selv og lege!
Men jeg vil fortsatt ha han som lege, han har en helt annen holdning nå imot meg.

Å få hjelp gjennom helsevesenet til dette er et absolutt nei, siden jeg allerede er mye involvert i helse pga diagnosen, orker ikke tanken engang å møte enda en instans. Bruker det som enda en motivasjon for å klare dette!

Jeg vet det er relativt "lave" doser jeg har brukt i forhold til andre som står på 15 ganger høyere doser i mye lengre tid enn det jeg har brukt. Det er jo helt hinsides om noen klarer den nedtrappingen og etterhvert hoppe av, når jeg kjenner hvordan kroppen herjer for å stabilisere seg nå på mitt lille misbruk. Pupillene lever sitt eget liv. Kjennes ut som sporadiske adrenalinkick som kicker inn og får meg til å skjelve ukontrollert. Fryser en time, overopphetet en annen. Senga bader i svette. Men oppi alt kaoset mitt så sa kona mi igår at øynene mine strålte, kraftige farger på dem og masse liv. Har du tatt noe? Spurte hun å lo. Føler jeg ikke stråler i det hele tatt, føler meg som søppel og stinker dårlige vibber. Eneste stråler fra meg er sprutbæsj og spy… Men oppmuntrende ja, den ska hu ha, hun ser meg for den jeg er! Herlig menneske jeg har ved min side! Kanskje jeg begynner å våkne igjen! Farger og lyder er blitt så klare og skarpe. Mellom slagene både psykisk og fysisk, er det nå idag glimt av våpenhvile inni meg, og jeg føler her å der en plutselig glede, ekte glede sånn som før! Gleder meg til dette er over! Ikke den gleden sub ga meg, tvert imot! Sub gir falsk glede, selv om den føles god!

Nå nyligere tid har jeg tatt meg tid til å opplyse meg selv, om subutex sine egenskaper, styrke og ikke minst folks erfaringer! Herregud! Så feil kan man tro! Eller… så feil man tillater seg selv å tro. Ubevisst(ish)! For selvfølgelig var risikoanalysen oppi hodet mitt ferdig analysert før aller første dose ble snortet og fare signalene har egentlig alltid vært der rett foran meg, med store blinkende varsellamper, men å handle deretter har vært verre…Tydligvis har jeg vært helt komplett idiot, og totalt blendet meg selv for å se elefanten som har sittet i samme rom som meg hele tida.
Kompisen min har advart meg gang på gang, men tydeligvis hørte jeg ikke etter… eller rettere sagt VILLE ikke høre etter!

Heldigvis, klarte jeg å se og kjenne på det før problemet blir verre og større. Når jeg ser kompisen min som har en dagsdose på 4x8 mg sub og x antall mg lyrica og benzo og det bare for å bli frisk ingen rus, skjønner jeg også at ting kan bli veldig mye verre og livslangt, ganske fort. Jeg har et ønske om å gi meg mens jeg enda har en god kjangs å komme utav det på egenhand.

Akkurat nå vet jeg ikke hva som er MS symptomer eller abstinenser, så jævlig er dette opiod abstinens helvete . Kan ikke engang forestille meg hvordan det er å trappe ned og ikke minst gå av større doser! Det står det respekt av!! Jeg er fast bestemt, jeg har 2’er liggendes, tilfelle ting blir for heftig. Og det SKAL holde løpet ut, uansett! Jeg har altfor mye å tape på å ikke klare dette og det er den beste motivasjonen jeg kunne ha hatt! Én liten spasertur og jeg har all verdens tilgang på sub, men det må og skal ikke skje!
Nå er det smerte håndtering kurs/rehab for MS neste, og ingen smertestillende om det virkelig ikke er ytterst nød!
Når dette er over, skal jeg tillate meg selv å bli litt stolt over meg selv for en gangs skyld! Etter å ha lest andres opiod helvete her inne, pluss å kjenne på de jævlige abstinensene . Skremmer det meg nok til å holde meg borte, for resten av livet.

Er som sagt på femte dag cold turkey, og livet er rett og slett jævlig!! Ser mange sier at plutselig på dag 10 blir alt mye verre, får ikke håpe det skjer meg! Men (nesten) alt er selvforskyldt og det eneste jeg kan gjøre med erfaringen er å advare andre!