Nylig er maks redusert til 3 år, men det er en hovedregel. Det er jo mulig å se for seg sykdomsforløp hvor man har er begrunnet håp om at man kan bli frisk, men trenger mer enn 3 eller 4 år. Feks at man har gått til utredning i 3 år før man finner ut hva som feiler en og så trenger man tid til behandling. Det er også noe unntak for å gjøre ferdig utdanning.

Men hele AAP-ordningen har blitt en ganske merkelig mellomstasjon for mange. Og en ganske uholdbar sådan. Vedtak fra år til år kan gi usikkerhet - spesielt når saksbehandlere skifter jobb hyppig. Plutselig har man en saksbehandler som ikke ser ting likt den forrige, kanskje overentusiastisk og begynner med en masse urealistiske krav. Eller motsatt - ikke kjenner brukeren godt nok til å se potensialet og dermed ikke treffe med evt tiltak. Ingen fast inntekt, umulig å få lån - feks refinansiering av dyr gjeld som mange spesielt i psykiatrien har, eller til bolig. For folk med dårlig økonomisk sans er utbetalingsfrekvensen et mareritt, hver 14 dag. Og en del fungerer såpass dårlig at de ikke klarer å levere inn meldekort hver gang. Nå er det mulig å søke unntak og slikt på forhånd, men om det ikke er noe spesielt så taper man pengene. Ingen nåde. Jada, sikkert mange som mener dette er filleting - men tro meg, for en dypt deprimert person så er det absolutt ikke det. Poenget mitt er at jeg blir helt fortvila når jeg ser folk har gått på AAP i 8 år. Det kan selvsagt ha vært rett i akkurat det tilfellet, men slike tilfeller er sjeldne. Det hadde vært mye større sjanse for å bli frisk for en del diagnoser med mer ordnede forhold økonomisk, ingen krav eller trusler. Så burde man heller stimulert de som først har fått uføretrygd til å forsøke seg i jobb etterhvert. Uten krav, men som et tilbud. Isteden for å se på uføretrygd som endestasjonen slik de gjør nå. Det er helt håpløst. Sorry, ble litt OT her - men bare brenner så for akkurat det der.