Kan si noe om LSD også, har tatt det tre ganger.

For meg så er det en utrolig deilig rus, jeg kan se på hva som helst og det får en enorm estetisk verdi. Jeg blir veldig sosial på det, jeg vil faktisk si FOR sosial, jeg kan føle meg som en misforstått profet, eller som et lite barn som er nysgjerrig. "Hei, jeg vil bare bli kjent med deg", jeg blir ekstremt dyp, og klarer ikke holde igjen den siden av meg, selv om jeg vet at de fleste ikke liker folk som er så direkte om følelsene sine. Det problematiske er at ting går veldig sakte, tiden forvrenges inn i de sykeste dimensjoner, ting som er kun to meter unna, kan virke som om du står og ser på det i kikkert. Hvis folk snakker til meg så er det som om lyden kommer fra et annet sted, men selv det mest trivielle utsagn kan vekke enorme følelsler. Selv om jeg befinner meg i denne tilstand opplever jeg likevel at jeg kan vende tilbake til den virkelige verden hvis det virkelig trengs. Jeg er vanligvis ikke en veldig sympatisk person, iom at jeg kun er 18, men på LSD har jeg noen ganger inngått samtaler med ukjente og fått dem til å tro at de snakker med seg selv. Jeg innser veldig aktuelle ting om måten mennesker fungerer på, hvordan man kan svømme igjennom følelsene til andre, auraene til andre.

Men i bunn og grunn så er man alene, fordi man mister vettet fullstendig, avstå fra dette forferdelige syntetiske rusmiddelet, ellers blir du sånn som meg.

Jeg føler meg veldig eventyr-aktig, og selv lenge etter at utestedene stenger, så går jeg timesvis rundt som en naiv tulling i natten og bare nyter alt det estetiske ved det urbane. Jeg finner kroppen min på nytt, balanserer på ting, tar på ting.

Stoffet har også en nedtur, men ikke langt på nær så kraftig som amfetamin, og i dagene etterpå så har man alltid et lurt smil.

Har vel tatt amf en 10-12 ganger, med varierende renhetsgrad. Rusen for meg, var beroligende, avslappende, som om ting bare kunne gå si gang og en rolig tur i parken representerte perfeksjon. I sosiale sammenhenger så ble jeg mer artikulert, hjernen tenkte fortere, jeg klarte å sette kroppsspråk sammen med ord på en mye mer sammenhengende måte. Det som er avhengighetsskapende er det kicket man får, at man plutselig innser at ting egentlig ikke er så ille iom at man utløser lykkehormoner i hjernen sin. Det er lettere for å involvere seg i ting. Det går egentlig ikke an å beskrive rusen med mindre man tar det selv.

Men som sagt, amf er mer ett praktisk rusmiddel enn noe man kan ha det skikkelig gøy på. Amf er noe man bør ta en gang man trenger å rydde opp kåken sin, eller skrive en viktig avhandling eller noe. Nedturen vil da eventuelt være mindre kraftig da man iallfall har god samvittighet. Nedturen er jo grunnen til at amf ikke er så gøy, som nevnt.

Mangel på søvn, som mange sikkert vet gjør deg sliten, sur og umotivert. Ikke bare det, siden munnen og tunga di konstant har vært i bevegelse (nei, man kan ikke kontrollere det uansett hvor mye man prøver) så vil man ofte ha små sår i munnen og kjeven kan være støl. (sammenlign det med å ha små kutt etter å ha barbert deg, bare mye mer irriterende) tunga kan være overanspent, så man sliter med å finne en komfortabel plass til den. Man får ikke sove, man prøver desperat å finne noe som kan distrahere deg fra de irriterende plagene som kommer sigende over kroppen din, men man klarer ikke, mat virker tørt og det er vanskelig å få det ned, prøver å drikke men det gjør vondt å svelge. Du prøver å gå en tur, men alt er så lyst, så slitsomt, langt vekk og du innser hva galskap er, du trenger noe for å få deg tilbake i førersetet, gjøre slutt på depresjonen, gjøre verden håndterlig igjen. Du holder på å sovne, våkner plutselig igjen, noen går forbi på deg på gata og du skvetter til og du tenker gjentatte ganger "jeg er gal, hvor skal jeg gå, hva skal jeg gjøre?"

Ble litt revet med, men prøver å få igjennom et poeng her.