Noe sier meg at du tenker på de positive virkningene som selve rusopplevelsen og da har du misforstått problemstillingen. Jeg tenker på de positive effektene av en langvarig kamp mot egen psyke. Husk at pent språk ikke gjør spekulasjonene dine noe mindre overflatiske. Begrunn eller gå videre.

Det var i alle fall et svar fra en erfaren heroinist og det settes pris på.

Crave er en form for angst; det man frykter er en verden uten heroin og det vil gi en form for verdensangst for de utsatte. Den kan godt sammenlignes med dødsangst, som er en helt irrasjonell frykt som bobler opp uten sammenheng med situasjonen. I og med at sterke psyker kan båssette angsten de opplever under abstinenser som nettopp det er de ikke i faresonen for psykisk forfall hvis de klarer å stå i mot suget. Det blir et ferdig kapittel med start og slutt som er lettere å føle på senere.

Jeg har bare opplevd crave på kola og mine ører og øyne forteller meg at heroinen har sterkere påvirkningskraft. Kapittelet er lengre. Å heve seg fra en slik opplevelse vil gi et mer distansert forhold til din egen psykes påvirkningskraft over "deg", som igjen er til stor nytte i livets sammensurium av komplekse følelser. Livserfaring er kanskje et keitete ord for dette. Psykisk toleranse er et bedre begrep.

Mitt spørsmål, etter litt refleksjon, er om de abstinensene Ett skudd gir deg er sterke nok til å sette alle tidligere angstopplevelser i skyggen. Er det noen herionister som har såpass med hukommelse for følelser, som også har kjent på det verste den naturlige angsten har å by på, at de klarer å sammenligne?