Tusen takk til dere som leser og bidrar i denne diskusjonen. Her kommer en oppdatering, så kan dere si deres mening etterpå.
Guttens far, min mann, var hos han på sykehuset i hele går. Hva de snakket om vet jeg ikke i detaljer, men det var ikke den dype samtalen. Mannen min synes det er vanskelig å snakke om følelser og indre tanker, han sier at slike ting bør de profesjonelle ta seg av. Det er stikk motsatt av min mening. Jeg mener ikke at foreldre skal drive med psykoanalyse eller kognitivadferdsterapi, men at en kan være åpen og ærlig i kommunikasjon med hverandre.
Etter en dag på lukket psykiatrisk avdeling ble gutten sendt hjem sammen med far. Han er nå hjemme hos mor og bror, der han vanligvis bor. ( Les bakover i tråden der jeg forklarer bosituasjonen hans) Videre behandling skal være å bestille time hos fastlegen og senere få plass på en åpen avdeling, når det blir ledig. Jeg fikk mildt sagt sjokk da min mann kom hjem i åttetiden og fortalte dette. Det må jo være ren galskap å sende hjem en suicidal gutt på 24 år med tvangstanker.
Selvfølgelig sier han til legen at han ikke lenger har tanker om eller planer om å ta sitt eget liv. Gutten er smart og belest, han har trålet hele internettet og lest side opp og side ned og vet godt hvordan en skal framstå for å virke"normal"
Jeg lå våken i hele natt og bare ventet på telefon om at noe fryktelig hadde skjedd, heldigvis hendte det ikke noe i natt.
Er det jeg som overreagere og drar situasjonen ut av proposjoner, eller er min bekymring reell? Jeg kan legge til at jeg har jobbet i psykiatrien, riktignok for mange år siden, i tillegg har jeg lest mye om både psykologi og psykiatri. Er det slik psykiatrien fungerer nå? Jeg vil gjerne ha synspunkter fra både noen som selv har vært i en lignende situasjon, og eventuelt profesjonelle.
Et lite spørsmål til moderator, er det mulig å flytte denne diskusjonen et annet sted? Den handler ikke om rus, og ved å flytte den få den et større " publikum " og jeg får kanskje flere gode innspill.
Klem fra Betty