Takk for at dere bryr dere, dette er vanskelig, særlig for mannen min.
Jeg er tilhenger av å være ærlig om psykiske såvel som fysiske problemer og sykdommer.
At jeg tidligere har hatt både angst og depresjoner er ikke noe jeg forteller fremmede ved første møte, men jeg snakker naturlig om det med venner og familie. Det er kanskje lettere å snakke om når jeg ikke har vært innlagt på noe psykiatrisk sykehus, bare gått til psykolog og psykiater.
Mannen min mener at psykisk sykdom ikke er noe en trenger å prate om, og at det bør skjules.
Denne holdningen smitter selvfølgelig over på sønnen hans, og jeg tror at det kan være en av grunnene til at det har gått så lang tid før sønnen søkte hjelp. Det er sikkert stygt av meg å beskylde han for at gutten hans er syk, men jeg tror han hadde søkt hjelp før dersom far og mor hadde hatt en annen holdning til psykisk sykdom. Hva tror dere.
Klem fra Betty