Hvorfor må argumentet forutsette at jeg-et er noe mer enn et fysisk fenomen? Slik jeg forstår det er argumentet bare at en bestemt bevisthet er knyttet både til strukturen til et bestemt antall partikler og partiklene i seg selv, altså at jeget er et antal partikler organisert på en eller flere måter som gir opphav til en bestemt bevisthet.

Dersom det er slik at min bevisthets nåverende eksistens kun er avhengig av en bestemt organisering av partikler betyr det, som det er blitt påpekt i tråden, at bevistheten bare vil eksistere et øyeblikk. Mønsteret av molekyler i hjernen min er veldig forskjellig om et minutt sammenlignet med nå. Det er selvsagt mulig at min bestemte bevisthet bare eksisterer et øyeblikk, men det virker ekstremt lite intuitivt at det er slik.

Dersom jeg godtar at min bestemte bevisthet kan eksistere over en tidsperiode vil bevisthet enten være et enormt antall mønstere av molekyler, eller noen bestemte molekyler organisert i et antall mønstere.

Begge forklaringene har svært lite intuitive implikasjoner. Dersom det er slik at bevistheten er et stort antall mønster av molekylbevegelse vil det blandt annet bety følgende:
Se for deg at du har to nyfødte tvillinger. Hjerneaktiviteten vil trolig være ganske lik i de to tvillingene. Dersom den ene tvillingen blir sluppet i gulvet slik at hjernen blir skadet skikkelig, vil trolig all fremtidig hjerneaktivitet i hjernen til tvillingen være likere hjerneaktiviteten tvillingen ville hatt om det ikke var for hjerneskaden. Forflytter jeg-et seg dermed til tvillingen når hjerneskaden skjer?

Om bevistheten er et bestemt antall molekyler arrangert på en måte som gir opphav til bevisthet vil det også ha en rar konsekvens. Et vist antall av hjernens molekyler blir byttet ut hele tiden. Dersom jeg-et var knyttet til bestemte molekyler og organiseringen av disse vil deler av jeg-et hele tiden forsvinne bort fra resten av jeg-et. Hvor mange molekyler er det i såfall mulig å fjerne før bevistheten forsvinner? Dersom man fjerner alle og bevisthet er knyttet til bestemte molekyler er det lett å forestille seg at bevistheten vil forsvinne, men hva om man fjerner 30%. Jeg ser for meg at det kan finnes et gråsjikt der der bare deler av den originale bevistheten finnes. Mennesker har som regel vanskeligheter med å forestille seg konsepter med uklare grenser. Når utviklet for eksempel Homo erectus seg til Homo sapiens? Vi vet godt hva som definerer Homo Erectus og hva som definerer Homo Sapiens, men allikevel er det ikke mulig å peke på en bestemt generasjon der Homo Sapiens plutselig oppsto. Vi vet også at sola og verdensrommet er to ulike ting, men den eksakte millimetersgrensa som definerer skillet mellom sol og verdensrom finnes ikke. Når vi tenker oss at ett og ett molekyl fjernes fra menneskehjernen tror jeg også at vi ofte ser for oss at det må finnes et punkt der det originale jeg-et plutselig blir borte. Det punktet behøver ikke å eksistere for at en hjerne bestående av helt andre molekyler ikke skal gi opphav til samme bevisthet.Det kan være en grå grense der bare deler av den originale bevistheten eksisterer.

Et annet tankeeksperiment som kanskje er relevant for diskusjonen:
Se for deg at du befinner deg utenfor den enorme stjerna VY Canis Majoris. Så ser du for deg at du plasserer en enorm spøkelseshjerne inne i stjerna slik at en nervecelle tilsvarer noe sånt som en kilometer inne i stjernen. Se deretter for deg at du deler opp området i stjerna rundt nervecellene i punkter på en kubikkcentimeter. I hvert eneste punkt vil du til alle tider ha partikler som beveger seg i alle retninger i svært mange hastigheter. Dersom bevisthet utelukkende skyldes at partikler i hjernen bever seg i forhold til hverandre i et bestemt mønster, vil du forvente å finne partikler i stjernen som beveger seg i forhold til hverandre i akkurat det samme mønsteret.

Da kunne det være naturlig å tro at også VY Canis Majoris ga opphav til bevisthet. Det er det grunn til å tro at den ikke gjør. Dersom partikelbevegelse i den imaginære spøkelseshjernen i VY Canis Majoris gir opphav til bevisthet, vil også en spøkelseshjerne plassert en cm til venstre gi opphav til en bevisthet.Det samme vil en spøkelseshjerne som flyttes 3,4,5 og100 cm. Du vil med andre ord ha et helt vanvittig stort antall bevistheter i en stjerne som VY.

Stjerna ville også gitt opphav til et enormt antall fullstendig rotete bevisthetstilstander. Mønsteret av hjerneaktivitet til en person som drømmer eller halisunerer vil også være til stede i stjerna. Det vil også bevisthetstilstanden til en valross på lsd.

Dersom det eneste premisset for bevisthet er et bestemt mønster av partikkelbevegelse slik at stjerner gir opphav til bevisthet blir sannsyneligheten for å være et menneske, og ikke et rotete bevisthetsblaff i en stjerne, nesten uendelig liten. Siden vi etter alt å dømme er et produkt av en hjerne på planeten jorden betyr det trolig at bevisthet ikke utelukkende er et mønster av partikkelbevegelse. Størrelsesforholdet mellom partiklene kan være avgjørende. Tyngden på partiklene kan være avgjørende. Det er også mulig at bevisthet ikke er et produkt av partikler som beveger seg i forhold til hverandre, men av forandringer i elektrisk ladning som beveger seg i forhold til hverandre.Uansett er det trolig flere forutsetninger som må være til stede for at bevisthet skal oppstå.