Det har alltid variert med hvilken musikk jeg har hørt på. Det er en sinstemning liker jeg å tro. Alt etter hvilket humør man er i, og alt etter hvilken tid det er på året.

På barneskolen var jeg stor fan av Beatles, Elvis, Bob Dylan, Stevie Ray, Rolling Stones, Jimi Hendrix, Cash og Pink Floyd. Mye takket være min far som har en stor lidenskap for den musikken og knapt nok lot høytalerne hvile da jeg var yngre.

Likevel, jeg som mange andre kom i den perioden at Spice Girls pluttselig ble det helt store, girl power og moderne feminisme for den yngre garde. Britney slukte jeg første albumet til, men nummer 2; Lucky ble litt for tårevått for min del.

Jeg ble gangster av meg. 2Pac var tøff. Destinys Child og TLC var de kulere jentebandene. De fikk det til å svinge. Negerene regjerte listene. Endelig på tide. Moby og Eminem kunne ha så mange interne sanger om hverandre uten at det fikk meg til å kjøpe platene deres. Videre sugde jeg til meg Avril og Pink sin fuck it all holdning i stedet. Da begynte jeg å høre på Blink 182, Sum 41, Good Charlotte, Ash, Linkin Park, NoFX o.l. Simple Plan ble likevel for enkelt for meg å takle. Det ble litt eksperimentering med band som The Cure, Red Hot Chili Peppers, The Misfits, Nirvana, Radiohead, Cranberries og Foo Fighters, men det er vel kanskje de eneste bandene jeg har klart å holde på videre. Dette var på ungdomsskolen.

Overgangen mellom ungdomsskolen og videregående oppgraderte seg snart. I slutten av 10ende var alt av det jeg tidligere puttet i ørene boikottet og lagt på en hylle. Rancid var det nye favorittbandet, sammen med Sex Pistols, Greenday, Bad Religion, Dead Kennedys, Exploited, Ramones, Dropkick Murpheys, Vines, Hives, Libertines og Stooges. Iggy var helten.

I slutten av 2005 begynte jeg å falle mer for metal-sjangeren. Ikke det fryktelig harde, jeg var bare utrolig fascinert av System of a Down, Korn, Disturbed, Satyricon og Static-X. Det var noe med energien, jeg ble giret av å høre på det. Metallica derimot ble for suppete og country.

Jeg hadde min electrosjokk periode også, sant skal sies. Røyksopp, Polysics, The Postal Service, The Chemical Brothers, Infected Mushroom, Massive Attack og diverse ennet nips suste gjennom høytalerne i overgangen 05/06. Ved siden rotet jeg så smått gjennom musikk på myspace og urørt og kom over Arctic Monkeys, som raskt ble en favoritt. Tarmer, Beinkjør, Kaizers, Dum Dum, Seigmen, Madrugada og Terroristene var koselig musikk på den norske fronten.

Når 2006 begynte å nærme seg sommer, hadde det seg slik at jeg fortsatt hørte på det samme gamle fra ungdomsskoletiden; Clash, AC/DC, NoFX, Rancid, Oasis sammen med The Used, White Stripes ol. Ved siden hadde det poppet inn musikk av Fall out Boy, All American Rejects og The Kooks. Den sommeren så jeg alle tre bandene live, og et uhyre dårlig My Chemical Romance. Det holdt lenge. De var ikke lengre å finne i mine ører. Sommeren 2006 ble konkludert med at favorittbandene mine var Arctic Monkeys, The Hives, Tool, Disturbed og System of a Down.

Høsten 2006 skulle jeg ta mitt siste år på videregående. Jeg flyttet, i kollektiv sammen med en venninne. Vi hadde fester ca. hver helg. På våre legendariske fester gikk det stort sett bare i musikk du finner under kategorien “punk”. Lokale punkband spilte live, om ikke suste vi gjerne stereoen med japansk trash punk, gode gamle Rancid, klassikeren Clash, legendariske Stooges, litt nyere Distillers, mer popete Horrorpops, norske Kjøtt og fantastiske Against Me! Slik fortsatte det og mitt spekter innenfor punken ble stadig større. L7, Lunachicks, Virus, Strung Out, Project 86, Minor Threat, Cheap Sex, Necromantix, Mindless Self Indulgence, Gogol Bordello, Faction, Bad Brains, Adicts, Discharge….

Etter videregående vil jeg si at jeg ikke fult er så glad i denne musikken lengre. Jeg elsker fortsatt mange av bandene, men jeg hører nesten aldri på det lengre. Det er vanskelig å si hvorfor det har blitt slik, men for tiden går det mye i undergrunnds hipster musikk som "ingen har hørt om". Så har jeg kommet tilbake til fantastiske The Cure. Jeg tror jeg aldri får nok av de. The Love Cramps, John Mayer, Dave Matthews Band, Sigur Ròs, Lars Fredriksen and the Bastards og Tim Armstrong er også fine ting å putte i ørene for tiden. Tool kommer også alltid tilbake, sammen med Beatles, Bob Dylan og Radiohead. Nå er det faktisk lenge siden jeg tok meg tid til å høre på Red Hot, er sikkert bare noe sykt lei de de for tiden vil jeg tro.

Skambankt har hatt meg som gjest et par ganger for mange allerede i år. Det er deilig og koble av med Jazz, Santana, John Legend, Lou Reed, Tom Waits, Tori Amos og Bernhoft når tiden er inne for vin. Det passer jo helt fantastisk godt sammen. Nå og da hender det jeg slår på Blitzkrieg Bop og lar lista gå random på det mest punkete jeg har. Men akkurat nå føler jeg for å slappe av, ta et glass vin og la sjela hvile til hipster dipster musikk. Nå er det også By:Larm i Oslo, så jager fortsatt etter ny kul musikk. Jeg er forøvrig veldig glad i chill electronica, shoe gaze og postpunk. Trentemøller og Infected Mushroom er noe jeg simpelten elsker.