Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i dette. Hater meg selv når jeg fyller på og fyller på. Har ingen sperrer lenger og går både på jobb og alt annet jeg må gjøre mens jeg er speeda som en ørn. Møter foreldrene mine og ungene mine i samme form uten skrupler. Merkelig nok er det ingen som stiller noen spørsmål.

Jeg prøver å sove litt hver natt. Har jeg sovepiller er det gull, da føler jeg meg fungerende. Har jeg ikke blir konsekvensene mye mer åpenbare og jeg begynner å glippe her og der - forsovelser, forglemmelser, dårlig utført arbeid mm.

Jeg klarer til dels å ikke kjøpe mer når jeg går tom og kan være uten en stund, men det går nesten aldri så mye som to uker mellom, så er jeg igang igjen og bruker en ny femmer før jeg tar ny pause.

Det er den sykeste følelsen i verden og stå der og "justere" og vite at dette er så utrolig dust, det er langt på natt og jeg skal på jobb i morgen og burde sove! Men likevel. Og ikke virker det heller etter noen dager, det er bare manien som driver meg og jeg gjør det likevel. Herregud, hvor ender det?

Ingen gode råd fra meg dessverre, men en vennlig dult i siden fra en likesinnet...