Ja, uten tvil! Men det er også veldig negativt for en pasient, om pasienten er rabiat manisk også. Så kunsten er, det å finne en balansegang på det som skader pasienten minst. Er dette perfekt i (den norske) psykiatrien? Absolutt ikke! Men dette kommer heller aldri til å bli perfekt. Da den som skal avgjøre slike vedtak, ikke har full kjennskap til pasientens historie, følelser og handlingsmønster. Altså behandler må fatte et mulig tvangsvedtak, på det han/henne vet og det han/henne merker på pasienten. De fleste gjør her så godt de kan. Altså det er heller ikke lett å være behandler oppe i dette.



Hva når en pasient er i en tilstand, der en f.eks. vet at det er ganske vanlig å begå selvmord etterpå.
For som jeg har nevnt tidligere, det pleier å være slik at desto villere opptur, desto ille blir nedturen etterpå.
Så da er kanskje en av de beste måten å hindre full dybde av depressjonen etter manien, nettopp å hindre manien får fritt spillerom. Blant annet bare å få pasienten til å sove.


Altså opplegget er, at behandler må utvise et skjønn basert på sin kunnskap, erfaring og pasientens oppførsel. Tvang er dessverre noen ganger nødvendig.