Nå har ikke min uttalelse noe med trådstarter å gjøre direkte. Men dette er en delvis egenopplevd sak.

Altså dette var for 13-14 år siden, at jeg var med i et prosjekt med navn "Bruker spør bruker". Dette var to, som hadde vært i psykiatrisk/psykologisk behandling, og dro rundt og spurte om behandlingstilbud og opplevelser rundt disse. Der jeg var, så var det en gjeng på 4-6 stykker som svarte på diverse spørsmål fra de som intervjuet.
Det var iallfall ei dame der, som hadde vært tvangsinnlagt flere ganger, og hun hadde diagnosen bipolar 1 (det en før kalte manisk depressiv).
Dette er en tilstand, der en kommer i en mani. manien kan ofte utarte seg som et ekstremt høyt selvbilde, enkelte vrangforestillinger og en enorm "energi". Energien kan være så voldsom, at enkelte har brukt amfetamin til å roe seg ned på. Når denne manien slutter, så faller en da stort sett i en dertil dyp depressjon. Det kan også være psykoser med i bildet også. Så er pasienten stabil en stund, så bærer denne regla i gang igjen.
Men altså det er mange alvorlighetsgrader av dette. Og de med de mildeste svingningene havner i bipolar 2.

Så tilbake til damen/jenta. Hun fortalte, at hun hadde blitt lagt inn med tvang flere ganger. Hun hadde da sloss imot personalet, som en helt. Sammen med at det ga noen ikke så positive opplevelser. Men hun var også helt klar på i etterkant, at det var det eneste rette. Hun var ganske enkelt ikke i stand til, å ta vare på seg selv på en fornuftig måte. For når du er i en sterk nok mani, så bruker en penger som om kontoen skulle være utømmelig, en kan finne på å begynne å strippe offentlig og en haug andre ting.

Det var flere der, som klaget over liten informasjon angående bivirkninger av medisiner. Der den ene er stor apetitt. Noe som også syntes på noen av dem. Hun som jeg nevnte her, var også medisinert. Men hun mente, at det var det beste for henne og de rundt henne.

Poenget jeg vil frem til er, at noen av disse pasientene er kanskje de siste, som virkelig ser hvor syke de er. Altså at tvangsinnleggelse er kanskje det beste en kan gjøre. Sammen med en del ro og eventuell medisinering.
Og ja, de vrangforestillingene kan noen ganger ta helt av! Noen mener at de er nermest guder. Dem babler i ett kjør, på hvordan man skal fikse ditten og datten. Hvis en har litt peiling, så hører en fort at de ikke aner hva de babler om. Eller kort sagt på bærtur.

Jeg sier ikke, at trådstarter har den eller den diagnosen. Jeg sier heller ikke, at dette er kanskje noe som noen ganger blir brukt feil, eller på feil grunnlag. Men i det store og det hele, så mener jeg det er bra med en mulig tvangsinnleggelse, om det er nødvendig. Det kan også være vanskelig, å se disse tegne når en ikke vet 100 % hvordan pasientens oppførselshistorikk de siste dagene eller ukene. Men jeg tror, at psykiatere som har jobbet noen år på et slikt sykehus, har ofte ganske god treffprosent på de pasientene som kommer inn. Ofte så kjenner de pasientene fra før også.
Det er greit å kritisere psykiatrien, for det som er kritikkverdig. Men slik som saken her, så vil jeg ikke ta noen parters part. Dette er rett og slett fordi vi har for dårlig grunnlag. Vi har bare pasientens syn. Et syn som kan være på bærtur, når/hvis pasienten er syk nok. Men jeg tror ingen her har snakket med psykiateren, legen eller studert journalen. Sammen med at jeg har sett, at pasienter enkelte steder blir skrevet ut for tidlig eller ikke inn i det hele tatt, fordi en instutisjon/sykehus har resurs og/eller plassmangel. Noe som kanskje taler imot, at de bruker for mye tvangsinnleggelse. Derfor mener jeg, at vi bør være forsiktige med å kritisere de som prøver å hjelpe.