Sikkert, men det er jo en helhetsvurdering, er det ikke? Og da er det kanskje greit å styre unna temaer som kan forårsake misforståelser. Vi hadde en fyr her inne for noen år siden i en lignende situasjon som TS. Han fortalte legen noe à la " jeg føler at alle ser rett gjennom meg." Det han mente var at han stod utenfor det sosiale fellesskapet og ikke ble sett. Det som ble ført inn i journalen var derimot at pasienten hadde vrangforestillinger og trodde han var usynlig. Han var nå også psykotisk, ble behandla og ble bedre. Men hvis vi antar at den lille anekdoten han fortalte er korrekt, og at det var flere slike misforståelser, så er det ikke veldig vanskelig å se at han fikk et langt kjipere opphold enn han burde ha hatt.


Det er selvsagt helt korrekt at psykotiske mennesker ofte mangler selvinnsikten. Men det er også forferdelig lett å bekrefte egne fordommer, selv om du har en relevant doktorgrad og spesialistutdanning. Det er kanskje feil å kalle behandlerne for et fiendlig innstilt publikum, men de er uunngåelig mer inklinerte til å se fag enn personer. Akkurat som med politifolk, barnevern, dommere og andre maktentiteter av det kaliberet. Dersom du har en interraksjon med de, så er det formodentlig fordi noe er galt en eller annen plass, årsaken til at noe er galt er muligens deg, de har makt til å fucke livet ditt opp-ned med en svidd agavekaktus - og de kommer til å gjøre det hvis de anser det som nødvendig (for ditt eget og samfunnets beste og alt det der, selvsagt). Når man er i slike folks hule hånd skjønner ethvert rasjonelt menneske at man bør veie sine ord på gullvekt.


Hvis man er litt syk, litt gal og litt rotete og usammenhengende i uttrykksformen, så bare man kanskje også styre unna emner som kan reise røde flagg - det kan lett misforsås dithen at alle de små litt'ene mine blir feiltolket til å bety veldig og da blir også pasienten underlagt et strengere regime enn det som er nødvendig. Hvis jeg snakker entusiastisk om mine interesser på fest, så går tilhørerne raskt og finner seg en mindre eksentrisk samtalepartner. Hadde jeg havnet på utredning i psykiatrien, så ville neppe disse samtaleemnene fått meg til å virke mer normal. Neppe nok til å få meg tvangsinnlagt alene - håper jeg! - men det hadde definitivt ikke gitt noen gullstjerner heller. Det er nokså åpenbart for meg at meninger som kan være kontroversielle, om enn interessante, i én setting, lett kan bli betraktet som tegn på vrangforestillinger i en annen. Det er muligens dumt å sluntre unna behandling, men det er da også dumt å fremstå som sykere enn man faktisk er.