Det blir en subjektiv sak slik jeg ser det. Jeg er personlig selv i mot tvangsinnleggelser så lenge man ikke er til fare for andre. Å bli innlagt fordi det sees på som det beste i forhold til sykdom (behandlingskriteriet) blir feil slik jeg ser det. Så kan man være uenig eller ikke der.

Personlig har jeg aldri lyst til å havne i en manisk psykose igjen, og skulle det skje håper jeg at jeg legger meg inn faktisk (ikke at jeg tror jeg kommer til å tenke det i en mani). Dette fordi jeg faktisk har fått oppføre meg som en tulling ute i det fri, som er flaut.

Jeg er åpen for hjelp, men var det ikke etter min første innleggelse, fordi jeg var innlagt på psykiatrien i over 2 mnd. Da var jeg veldig anti-psykiatri.

Hvis du ikke vil bli oppfattet som psykotisk, ikke oppfør deg som om du er psykotisk. Om man føler man kan prate med fuglene, så ikke si det til de ansatte.

Kan være. Jeg selv lærte hvordan å oppføre meg hovedsaklig fra min første innleggelse som varte i over 2 mnd. Da gjorde jeg mye dumt, som å prøve å knuse et vindu, utløse brannalarm, argumentere for hvorfor jeg var frisk, prate om konspirasjoner og slikt. Innså etter hvert at man måtte spille med. Gikk 6 uker med å gjøre motstand før jeg innså at jeg måtte bli "positiv" til legenes behandling/medisiner for å slippe ut. Tok ikke noe medisiner etter at de skrev meg ut, selv om jeg så jeg skulle gjøre det.