Jeg priser meg sjeleglad for at jeg i min eksperimentelle periode i livet ikke fortsatte med det jeg var mest av alle ting potensielt veldig glad i når det kom til rusmidler. Ja, det var uten tvil opiater. Og av mildere varianter elsket jeg kratom. Det var ikke snakk om tramadol, oxy, eller subutex. Det sterkeste var i min tid temgesic for mitt bruk.

Nå den dag i dag får jeg en slags trigger av et savn etter den likegyldige føleslen bare jeg tar en paragin forte utskrevet av lege mot smerte.

Men det jeg undrer meg over av ren nyskjerrighet. Da siden det opp gjennom livet har spunnet så mange myter om forskjellige stoffer. Det er om det finnes lykkelige heroinister? . Alltså folk som har valgt å bare gi seg over til godfølelsen. Mennesker som mestrer å være misbrukere? Jeg antar jo at og innen den gruperingen finner man mennesker som ikke vanker blant de mest slitne på Brugata. Om det finnes mennesker som er glade for at de startet med heroin, på samme måte som jeg selv var glad for at jeg oppdaget potensialet til psykidelica.

Beklager om spørsmålet eventuelt høres dumt ut, men det hadde vært interesant og hørt forskjellige vinklinger om det finnest.