Tar denne som anonym. Jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver!

Jeg går ikke rundt og ønsker folk brutal død da. Ingen har vært så slem mot meg. Men jeg har absolutt ønsket noen død

Du skriver ingenting om fortiden din? Ble du mobbet? Dårlig oppvekst?
Jeg ble mobbet. Absolutt ikke mobbing av verste sort, men det var noen få som gikk inn for det. Jeg slutter på ungdomsskolen og fikk nye mobbere på videregående. Når man blir mobbet tror man at alle som ikke mobber også er ute etter seg.. jeg hadde egentlig venner men jeg var for deprimert til å se det. Jeg har kontakt med noen av dem i dag.
Jeg utviklet vel en slags forsvarsmekanisme da jeg ble mobbet. Og jeg ser faktisk ned på mobberne mine den dag i dag. Vi er fra liten bygd, så det var ingen venner å velge i for meg. Var du utenfor så visste alle det. Husker jeg ferierte i Norge med familien om sommeren, vi dro til Oslo, til forskjellige byer og besøkte bekjente. Husker jeg alltid ønsket at vi heller kunne bo et av de store stedene. Mer folk å velge i, mer å finne på. Så var det tilbake til den kjipe lille bygda igjen med de samme kjedelige folka. Og kledde du deg stilig så var det galt og. Man skulle ikke skille ut, hadde man fin kropp måtte man for all del ikke vise det frem!

Jeg også har følt på at jeg er ond. For jeg sliter også med å bry meg. Jeg føler faktisk at folk lager masse problemer som ikke er der. Dette her er kanskje ikke å lage problemer, men for eksempel; hvis jeg har gått ledig uten noe å gjøre, så kunne voksne finne på ting å gjøre bare fordi vi skulle «jobbe». Jeg skjønner jo at man må jobbe. Man skal rydde etter seg, henge opp klær, ta oppvasken for ellers blir det jo bare ekkelt og rot. Men en trenger ikke å finne opp jobber. Da blir jeg misforstått som lite samarbeidsvillig....

Jeg har veldig imot menneskemengder. Jeg liker ikke folk som bruker uttrykket «saueflokken» og bruker det ikke selv, for det er forbanna arrogant. Men jeg kan noen ganger tenke det i stille sinn. Lirer egentlig på hvor vanlig det er å tenke det? Og følger du ikke denne flokken, nei da tror du at du er bedre enn alle andre.

Jeg har kanskje ikke fått så mye venner fordi jeg har svart ærlig. Jeg går ikke rundt og sier stygge ting mot folk. Hvis jeg synes noe negativt og folk ikke har spurt om meningene så sier jeg ingenting, for jeg vil ikke bli kjent som ei som bare slenger med leppa. Men det er så kleint når folk spør på en slik måte at man hører de forventer at du er enig, slik «var den ikke fin?» «ble det ikke fint?» jeg. «Nei». Kommer selvfølgelig an på hvem som spør... men keg er ikke flink til å fake begeistring.

Når jeg var barn så sympatiserte jeg stort sett med de onde i en film.

Jeg går ofte med en følelse av at folk ikke liker meg. Og det er jo vondt. Det rare er liksom at jeg har vært oppfattet som veldig forsiktig. Siden jeg var lite barn. Det ble tatt opp flere ganger på foreldremøte at det var bekymring for meg fordi jeg lot andre barn være slemme mot meg. Jeg tok aldri igjen leker de tok ut av hendene mine. Jeg kjefter ikke tilbake, men jeg klarte aldri å finne ord eller uttrykke følelsene mine og det var helvetes irriterende. Så det ble selvfølgelig heller til at jeg ødela ting i sinne når det toppet seg. Men jeg har ikke angrepet folk.

Også i voksen alder har jeg følt det har forfulgt meg. Det er veldig ødeleggende når du føler deg glad, men får tilbakemeldinger på at du virker sur og deprimert. Helsikkes irriterende!

Og så har jeg hatt en ekstrem trang til å bryte ut av alt jeg er. Gjøre noe annerledes enn familien min. Faktisk, så er hele morslekten min bosatt i samme distriktet de vokste opp, med partner fra distriktet. Veldig lokale. Så det ble en del negativitet rundt valgene jeg tok om å skaffe jobber i utlandet. Også mindre populære land. Da jeg kom til disse landene skjønte jeg ikke hva de var så redde for. Jeg tenker at vi lever under skadelig, hjernevaskende kultur. Som sagt er jeg oppvokst i ei bygd...og det virker som at folk liker å tro de er så mye bedre enn alle andre og dette må du mene for å være sosialt akseptert. Altså, alle steder vil du finne folk som liker å tro at de og deres levemåte er best. Men det folk fra mitt sted mener er at de er så mye mer jordnære enn alle andre. Som lever «i nærheten av naturen», ikke er opptatt av fancy klær, ikke være opptatt av høy utdannelse eller utseende.
Og ikke minst, at det er så trygt. Føler meg nesten slem som skriver det, men jeg har ikke satt pris på denne enorme tryggheten. Ikke rart folk tror Oslo er et av verdens farligste steder når man går i ei slik trygg boble.

Ble dette uoversiktlig ? Jeg har nok mye å tilføye deg. Men du må bare stille meg mer direkte spørmål for å få svar.

Jeg også sliter med at jeg føler meg bedre enn andre. Men så vipper det over til å være mye mindre verdt enn alle andre igjen. For eksempel så føler jeg ikke at jeg er verdt en plass på sykehus dersom jeg skulle bli syk, fordi noen andre trengs mer i verden eller har større grunn til å leve.
Siden jeg er skapt så misslykket så gjør det ingenting om jeg dør. Hadde nesten lyst til å melde meg til å prøve ut coronavaksinen, for enten går det bra og jeg blir rikere, enten dør jeg og ingen tap. Familien hadde blitt knust da...

Dette med å være bedre ja... jeg synes jeg er veldig pen. Ser ned på mine tidligere mobbere som er blitt overvektige. Nå har jeg faktisk overvektige venner og ser ikke ned på dem.

Jeg er redd for overbefolkning. Jeg synes det er irriterende for hver gravide kvinne jeg ser. Selvfølgelig irriterer jeg meg ikke over ei gravid venninne eller slektning, men når jeg ikke kjenner dem, går i byen eller om det åpenbart er nav-mødre som går gravid.