Alge, supert svar, vidarlo sitt innspill er notert.
Uansett, ja, psykologen vil jo at jeg skal bare la tankene være i fred og leve sitt eget liv, men uten å aktivt unngå dem eller være redde for dem som jeg skrev. Burde kanskje skrevet det også innledningsvis.

Det med angst slik du beskriver det fungerer ikke sånn for meg. Kroppen er aktivert konstant og jeg kan få kroppslige angstreaksjoner i helt trivielle situasjoner, uten at jeg er nervøs eller bekymret eller noen ting. Hjertebank og skjelving så svetten spretter.
Det kan være som høna og egget. Jeg kan få fysiske reaksjoner, katastrofetanker, redsel etc i hvilken som helst rekkefølge. Så begynner snøballen å rulle, eksempelvis får hjernen min, eller jeg da, først angst etter at kroppen har sagt fra eller omvendt. Eller så er det en triggende tanke om noe mindre hyggelig som fyrer opp både hodet og kroppen. Omtrent som to nervøse hunder som fyrer opp hverandre.

Å ikke tenke, eller i alle fall å få roet ned hjernen vesentlig uten bruk av rus er et av mine mål i livet. Jeg har forresten en PTSD diagnose hvis noen lurte.

Etter emdr (?) behandlingen ble egentlig alle problemene som vi jobbet med delvis erstattet med et annet. Det er som om kroppen VIL være stressa og leter etter måter å være alert.
Men for all del, kudos til de stakkars psykologene som gidder å høre på meg!

Jeg forstår sammenligningen din fullstendig, det tror jeg vidarlo også gjør.
Ikke en muskel men det er jo kroppen. Jeg deler min problematikk i tre deler: kroppen, hjernen og tankene. Trenger ikke å påpeke at tankene kommer fra hodet elns. Hodet sitter på kroppen. Vi er tenkende sekker med gørr, som liker å bruke ord.

Ønsker spørsmål, innspill eller diskusjon rundt temaene i første post.