View Single Post
Sitat av sulua Vis innlegg
Det høres ut som at du er i en tøff kamp med deg selv nå. Jeg håper du kan legge ned våpnene mot deg selv og bli litt venn med deg i stedet. Den mobbingen du ble utsatt for var ikke din feil, uavhengig av diagnose. Du skriver at du ikke fikk kjærlighet som barn, det var ikke din feil. Du skulle vært elsket, uavhengig av diagnose.

Har selv hatt Aspergers-diagnose. landet tydelig innenfor kriteriene til diagnosen, men noen år senere tok jeg testene på nytt og da fjernet de den plutselig. Det er litt lettvint å si at Aspergers er nevrologisk, når alle tester som gjøres for å diagnostisere deg er basert på samtaler, og jeg er jo selv et levende bevis på at disse testene er såpass upresise / at diagnosen er såpass plastisk at du ikke trenger la den definere deg. Aspergers-diagnose finnes jo ikke i virkeligheten, det er bare en merkelapp man har satt på noen mennesker som har oppførsel som likner, og selv om merkelapper kan være nyttige kan de også være farlige: plutselig tror man at de har makt over deg, også begynner du å adlyde som om du var underlagt dem. Det er du ikke.

Du er et menneske som fortjener respekt, kjærlighet og å bli møtt med omsorg og forståelse. Du har mye omsorg for de rundt deg, og for fremmede mennesker. Du har omsorg for de rundt deg siden du er så redd for å skade dem at du ber om å bli tvangsinnlagt. Du har omsorg for fremmede fordi du vil ut og advare på denne tråden. Du er god på omsorg. Jeg håper du kan rette den samme omsorgen mot deg selv.

Husk: Aspergers-diagnosen er ikke en smart guru som kjenner deg inn og ut. Aspergers-diagnosen er en veldig «dum» og overfladisk beskrivelse av oppførsel. Det er en merkelapp som ikke kjenner deg, som ikke vet om historien din, hva som driver handlingene dine, eller hvem du er i verden.

Jeg kjenner til så mange som har fått denne diagnosen feilaktig at det er direkte pinlig for helsevesenet. Jeg vet selv hvor utrolig belastende det kan være få å en sånn merkelapp på seg, og hvor frustrerende det er at folk som knapt kjenner en først tror de forstår meg bedre enn meg selv, og så skriver inn i journalen min at det er noe grunnleggende feil med hvordan jeg kan være rundt andre mennesker, og hvem jeg er i verden.

Hvis du føler at Aspergers-diagnosen er til hjelp, så fint. Men det virker ikke som at det gjelder deg. Og da vil jeg si: fuck den jævla merkelappen
Vis hele sitatet...
Det er kanskje en merkelapp, men jeg har definitivt et eller annet. Jeg har lest gjennom journalen min og blitt ganske sjokka i hvordan ordene jeg brukte ble twista om, har blitt veldig flink den siste tida på å overkommunisere hva som skjer i toppen av hodet mitt. Blitt mistenkt som potensiell skole skyter fra en ung alder. Det værste har vært lærene opp gjennom, jeg har massive mage problemer og hele tida bli stilt spørsmål til hvorfor jeg går på dass flere ganger i løpet av dagen.
Blitt anklaget for speed bruk flere ganger når jeg ble litt eldre.

Men jeg tror jeg har det greit med denne merkelappen, jeg hadde mista det helt om jeg ikke visste at jeg hadde den diagnosen. Hele livet føles det ut som skal klikke for meg, folk kaller det sosial angst, men når du faktisk merker at du blir forskjell behandla og mistenkeliggjort er det ikke ''angst'' det er virkeligheten. Jeg har klart å forbedre meg sosialt ganske mye og folk har blitt overasket når jeg sier at jeg har aspergers. Hadde jeg ikke visst at jeg hadde aspergers kunne jeg nok aldri ha funnet grunnen til at jeg blir behandlet annerledes. Driter fult om det er et merkelapp eller noen personlighets trekk, kroppen min funker annerledes enn folk flest.

Skulle dog ønske nesten at folk kunne se det lettere på meg. Fra utsiden virker jeg vell fungerende, men det er den krigen som skjer 24/7 i hodet mitt. Jeg er ikke deprimert men vil blåse av meg hodet siden alt gjør vondt hele tida, kanke sove, konstante ledd smerter. Virker som at noen av sanse problemene har blitt værre over tida. Jeg blir blenda av gate lykter og enkelte lyder treffer en nerve hvor jeg blir fylt med adrenaline.

Jeg vet at mye av problemene har jeg gjort værre med mine livstils valg og nå er jeg stuck i et helvette jeg ikke valgte. Jeg kanke drepe meg selv fordi jeg kommer til å fucke opp for hele familien min. Som en retard overdosa jeg engang på dolcontin. Husker bare denne nydelige følelsen den BESTE FØLELSEN noensinne så våkner jeg med en maske på trynet omringet av politi, ambulanse personell og halve familien rundt meg. Skulle ønske at jeg aldri ble funnet den kvelden.

Så nå er jeg her 2år etterpå og kriger med hodet mitt. Er flaut å skrive dette på dette forumet men har i det siste begynt å gå mot Jesus. Jeg har det kanskje dritt, men jeg følger de ti bud. Det er feil å lyve så skriver alt som er på hodet mitt nå, har ikke sovet i det hele tatt i kveld og fikk 3 timer søvn. Jeg har bestemt meg at i dag så skal jeg ikke ruse meg når jeg er ferdig på jobb det er virkelig et tro på en større makt som hjelper meg i krigen. Hva jeg gjør i morgen vet jeg ikke, det er heroin tørke i oslo og bare det i seg selv gir meg angst. Kanskje dette er et tegn fra ovenfra?

Når det kommet til kjærlighet så har faktisk jeg blitt vist ekstremt mye kjærlighet av familien og kjæresten. De vet at jeg ruser meg på hasj og opiater. Når jeg ruser meg forteller jeg de jeg er med sånn at de kan være klare med naloxone. Trodde aldri som ung at jeg ville bli en av ''dem'' jeg skulle være så mye sterkere enn alle andre. Satan så fett jeg hadde det i den korte perioden som tennåring når rusen bare ga positive ting. Ignorance is a bliss, jeg trodde virkelig at jeg var mer ''våken'' enn min omgangs krets. Jeg så hvordan alle jeg hang med som 17-19 er uføretryda, OD, fengsel, drept eller klart å mirakuløst komme seg ut av det. Jeg skammer meg veldig over at jeg så ned på disse stakkars sjelene og følte meg så mye bedre siden jeg var oppegående, bodybuilda og utdanna meg. Det føltest mye bedre på tida når dette skjedde siden noen av disse folka mobba meg som barn og så ble vi venner i senere tid.

Nå sitter jeg her og skammer meg så jævlig, matteus 7:1-5



sorry for denne satans lange ranten

Mye negativitet, men jeg er takknemlig for at jeg har et tak over hodet, jeg spiser bra hver dag, har en fet gaming pc, jævlig chill jobb og en god familie og kjæreste.