Og det er denne dualiteten ved deg selv du sliter med å forstå kanskje? Det er de eksplisitte handlingene, enten de er "gode" eller "vonde" som man kan eller må forsøke å moderere på et vis. Idioter og de som er generelt plagsomme i ens egen oppfattning har sjelden verken behov for å høre det eller nytte av å få det kastet seg i mot. Jeg kan erkjenne at det kan gjøre godt i øyeblikket å lange ut, men det er man selv ikke tjent ved i det lange løp. Det er ikke i mitt enestående ansvar å fikse verden og folk generelt. Tror heller ikke ett menneske på denne jord opptar plassen til en annen person, det bør være plass til alle selv om de ikke "fortjener" det fra ens eget synspunkt. Til og med seg selv, som andre! Brikkene faller på brettet, og vi kan dytte de i en retning men vi verken trenger eller må spille deres egne trekk. Alle er feilbarlige, og jeg bør verken være dommer eller bøddel i all den tid jeg er like feilbarlige som alle andre.