jeg er 23 år gammel, har jobb og har en sosial sirkel (som har krympet veldig). Jeg Har fikk aspergers diagnose som 7åring. Jeg er også fra bibel beltet. Jeg skriver dette bare for å dele mine problemer jeg vil ikke ha sympati og jeg håper at kanskje dette kan hjelpe de yngre som tenker på denne veien.

Alle mine problemer kommer fra denne dritt diagnosen.
Mobbingen skjedde pga jeg var en rar kødd som barn, jeg har faktisk forståelse for hvorfor jeg ble mobba for jeg gjorde nok folk ukomfortable med å være annerledes. Kort fortalt så skjønte jeg ikke når jeg var yngre at dette har påvirket meg mer enn det jeg lot meg til å tenke. Mye av problemene som jeg har selskapt er pga jeg er så mye psykisk sterkere enn alle andre. Jeg hadde alltid noe å bevise, noe folk la merke til med trening og arbeid. Jeg skal alltid gjøre det bedre enn alle andre. grunnen til at jeg fikk den holdningen var at gjorde jeg et bra arbeid så ville jeg få et komplemang, en ''bra jobba'' ''du er flink'' Jeg arbeidet ikke hardt fordi jeg ville det selv jeg gjorde det fordi jeg ville bare få en annerkjennelse.

Så kom rusmiddlene inn.
Jeg hadde som et mål å prøve alt av rusmiddler. Når jeg var 19 hadde jeg nådd dette målet. Til og med heroin, jeg var så smart (ironi) og skjønte at heroin er akuratt det samme som morfin og oxy så det er ikke noe værre å bruke enn de sist nevnte. Jeg leste meg opp på diverse rusmiddler og siden jeg har andre sosiale antenner så fikk jeg ikke den ''icken'' når noen nevner xanax, heroin, meth etc.


Poenget mitt med det jeg skriver er at jeg som tennåring trodde at jeg skjønte rusmiddler og livet generelt. konsekvensene vil ikke påvirke meg siden jeg informert. Ikke bare det jeg var psykisk sterk, jeg var en tøffing, jeg kan ikke bli avhengig siden jeg er så sterk psykisk og var en hard arbeidene kar.

De andre jeg ruste meg sammen med fikk avhengigets problemer, de droppa ut av videregående, de rakna. Noen stoppa og gikk videre, noen ble mer påvirket, andre mindre.

Jeg ser tilbake og føler meg flau over å si det. Som tennåring og tidligere i 20årene så følte jeg meg ''kul'' fordi jeg sitter å bruker mye rus, men er oppgående med trening og arbeid. Jeg ruste meg fordi det var digg jeg var ikke som de andre som flykte fra virkeligheten

Nå skjønner jeg at all mobbingen fra ung årene skapte arr i hjertet mitt så og si. Jeg har brukt en fasaden av at jeg er tøff selvstendig og smart mann som en forsvar mekanisme.

Andre som ble mobbet ville innrømme at de ble mobbet og føle skam for noe de ikke gjorde galt.
Jeg følte en viss stolthet i at jeg ble så grovt mobbet og så kom ut en herda mann. Det var ikke før ganske nylig at jeg klarte å si til meg selv ja jeg ble påvirket av mobbingen. Det er ikke noe om å være sterk eller svak hvordan ting påvirker deg. Du kan ikke velge å bli traumatisert og jeg skammer meg over holdningene jeg hadde for folk som sleit med ting jeg anså som bagateller i forhold til det jeg gjorde. ''å ja foreldrene dine skilte seg som 14åring og du ble lei deg av det pfff jeg ble mobbet grovt i 13år og klager ikke til noen'' ja sa aldri dette til noen men det var det jeg tenkte

jeg følte også en viss kulhets faktor i at jeg brukte disse farlige rusmiddlene og fortsatt var oppegående. Jeg så ned på de som brukte rus og ikke var i arbeid, jeg kalte de svake. Jeg skammer meg over holdingen, jeg ble ikke vist kjærlighet når jeg var yngre og snudde dette til å ha en forakt og hat mot de som var ''svakere'' enn meg.

Vell hele poenget med posten er det jeg kommer til nå.

Nå er jeg i en posisjon hvor jeg har innsett av jeg ruser meg for psykiske grunner ikke fordi jeg synes det er digg. Før når jeg var ferdig på jobb var det wooohoo hjem å røyke seg stein, poppe piller, game, trene og bare være en konge. Livet var på topp.

Nå så ser jeg hvorfor jeg ruser meg, jeg gjør det for å glemme det som har skjedd. Jeg synes opiater fjerner den smerten best det er jo brukt for smerte og jeg skjønner hvorfor. Du har det fett med å ikke ha det fett.

Jeg Bruker sterke opiater av og på, jeg kan ikke ta det hver dag det vet jeg, men den krigen som foregår i hodet. Amfetaminer og kokain gjør ingenting for å hjelpe meg her så har aldri brukt dem mye. Benzoer funker ikke i det hele tatt heller, hasj hjelper noen ganger. Noen ganger blir jeg stein og fokusert på prosjektene mine eller gaming. Mange ganger surrer tankene over den gangen jeg ble dytta ned trappa skolen og erta fordi jeg helte melka før frokost blandingen i skåla.

De fysiske abstinensene som snufsete nese og smerter i ledda som jeg har skada fra å trene masse og bruke steroider er barnemat i forhold til alt det som skjer i toppen.

Alt jeg har lyst til å gjøre er å ta selvmord. Døden er bedre enn et liv hvor hodet mitt torturer meg med ting som har skjedd i barnedommen. Jeg logisk dekonstruerer alt som har endt om og om igjen. Følelsene som var der som barn kommer like sterkt tilbake. Jeg er faktisk ikke deprimert fordi jeg føler mye glede til og med uten rus når jeg trener, leser meg opp på mine interreser, henger med dama, familie og venner. Det er når jeg er alene.

Til mine nærme så forteller jeg om problemene mine og ingen forstår fordi fra utsiden så virker alt veldig bra.

Jeg føler dette er litt straffen jeg fikk for å være høy på pæra og se ned på de stakkarene som ikke klarte å opprettholde fasaden mens de kriga med demonene sine.

Litt av grunnen til at jeg har klart å ha ''kontroll'' er at visst det blir kjent at jeg har et rusproblem er jeg ''svak'' siden jeg ikke har selvkontroll.

men rus bruken har blitt mer synlig. Jeg har nå begynt å få helse problemer somatisk, høyt blod trykk, ekstremt ekstremt dårlig kondis, jeg blir fort syk. Jeg har høyt kolestrol, blod prøver viser at jeg har veldig høye verdier av noe med nyrene. Altså at musklene mine lekker protein eller noe.

Jeg kvier meg om å spørre om hjelp siden da innrømmer jeg at jeg har vært svak fordi mobbingen har påvirket meg. Det er en logisk tanke problem som stopper meg fra å gjøre tiltaka som trengs, ironisk nok så er dette svakt i seg selv. At noen tørr å spørre om hjelp er tøft, det så modig og de som klarer deg må jeg ta hatten for.

Så nå prøver jeg å slutte på egenhånd og det er en 24/7 krig i hodet. Jeg har faktisk sluttet mange ganger med rus, å gå 2-3 dager uten rus pga lite penger, gjøremål eller diverse problemer har jeg klart mange ganger før. så dette skulle være lett tenkte jeg.

Jeg har vært så dum, så jævlig dum. Jeg følte meg som en g for 3år siden når jeg var rusa foran denne pcen, blæsta rapp musikk, ferdig trent med maten og mange ''bra jobba'' fra kollegaene mine.

Nå sitter jeg her og innser at jeg har fucka opp så jævlig hardt og big time så det går ann. Jeg har latt rusmiddler endre og forme meg og det skjedde uten at jeg la merke til det.

Jeg husker jeg ble advart av eldre at jeg det ''sniker'' opp på deg. Fy faen som det gjør. Rusen som var så digg før er bare en friske melding, ikke engang en fysisk friske melding men bare mentalt.

Hver gang jeg ruser meg så endrer jeg kjemisk hjernen til å bli enda sykere når jeg tar dem. Jeg som var så informert og skjønte kjemisk hva som skjedde har lurt meg selv. Dette så jeg komme men valgte å lukke øynene fordi jeg er psykisk sterk og ikke som de andre.

Hadde jeg vært 17 og sett meg selv fra utsiden nå hadde jeg nok nikka og smilt. Tenkt inni meg Se på den fete karen som ruser seg, dealer drugs, er en thug, med utdannelse og dame.

Så når er jeg den karen jeg drømte om som 17åring, den gangsterene. Jeg må bare si fyfaen så cringe jeg var/er. Det er ingenting kult med å ruse seg.

Så nå sitter jeg og tenker på ta selvmord, dør jeg ender jeg disse fysiske og psykiske smertene jeg har. De rundt meg sier til meg å sykemelde meg, men jeg kan sykemelde meg og så etter det er ferdig er jeg der igjen.

Så til dere unge som tenker på veien og tenker på rus. Vær så snill ikke gjør det, du ender kanskje opp som de som henger på brugata som du føler kanskje er veldig trist eller så ender du opp som meg. En person som har akuratt det samme problemene som de du ser på den plassen bare du ikke ser de ''problemet''

Du vil føle deg bra i noen år med å ruse deg, du vil ikke merke noen problemer. Kanskje de vil faktisk hjelp deg, kanskje du demper den angsten og får til å være mer produktiv som lurer deg til å tro at dette hjelper deg.

Vennene du vil få ved å ruse deg har du bare en ting til felles det er rus. Alle samtalene dine vil gå i rus, hvorden den skal skaffes, hva som selges til pris og sånt. Alt vil være over en joint, en linje et sniff og samtalene deretter vil ofte være anngående dette.

Så har du det mega fett i flere år, du selger kanskje og har mye penger, du får respekt.

Så smeller det en dag et eller annet vil skje og du vil bli konfrontert med en virkelighet som har en værre nedtur enn noe annet du kan prøve å ta.

Det vil være mange som ikke vil få disse problemene jeg har, men det er ikke verdt risken. Jeg vet at det er ganske så ubrukelig å prøve å advare folk fordi INGENTING, INGENTING som folk sa endra mine tanke ganger.

Jeg hadde lest meg opp på alle rusmiddler og var denne PSYKISK STERKE OG HERDA MANNEN som visst det ble problemer så slutter jeg bare med rein viljestyrke.

Og nå er jeg i et selvskapt helvette og jeg klarer ikke engang å ta hånda i været å si hjelp meg!

Kanskje dog så er dette det første steget, å innse at jeg har et problem. eller er dette bare en kort vindu før jeg fyrer j'en som har ligget rullet og klar en stund nå, eller hiver meg til byen å kjøper en kvarting. Øl salget er stengt, men jeg liker ikke alkohol.

Sorry for denn lange posten, det er nok bare en suppe med ord, men visst du leste hele veien så vil jeg bare si takk for at du ihvertfall lytta. Jeg vil også bare beklage på det sterkeste for mine fordommer og tanke måter når jeg var i mine yngre år. Ord kan ikke beskrive skammen jeg nå føler.